Tur på akutten

Siden jeg er så teit at jeg deler at jeg er på sjukehus, så tenkte jeg at jeg skulle dele hvorfor jeg ikke er der lenger også, nå som jeg plutselig har kommet hjem igjen.
For de som lurer og vil ha en skikkelig forklaring på dette «hypokonderiet» mitt.

Jeg sliter med helsa, etter borreliainfeksjon, som har gitt meg en ME/CFS-diagnose.
Dette fører til en fysisk form som er like varierende som været i Norge.



Borrelia angriper sentralnervesystemet (nevroborreliose) og skader organene, noe som igjen har ført til masse diffuse symptomer, samt diabetes, stoffskifteproblemer, IBS, nedsatt immunforsvar og diverse annet, som igjen fører til dårlig næringsopptak og vektproblemer.


Innimellom blusser denne borreliaen opp (med noen få års mellomrom) og gir samme symptomer som om man får borreliose første gang, dvs: Feber, leddsmerter, svimmelhet, lammelser, hjertebank, høye infeksjonsprøver, osv.



Dette har jeg vært med på 2 ganger før.



En gang i 2015, trodde jeg at jeg skulle stryke med og da ble jeg også lagt inn på sykehus med mistanke om alt fra slag, til hjerteinfarkt og blodpropp.
(Jeg har fortsatt nedsatt førlighet/lammelser på høyre side, etter den gang, da fant de heller ingenting).



Grunnen til at legene mistenker disse farlige tingene, er at borrelia fører til at infeksjonsmarkører øker og kan gi samme symptomer. Dvs at man får diffuse blodprøvesvar, som f.eks: Litt feber, høy reumatisk faktor, høy CRP (infeksjon), høy D-dimer (blodpropp), hjerterytmeforstyrrelser på EKG, nummenhet, osv.



Når de så får gjennomgått alle disse tingene og funnet ut at det allikevel ikke er noe alvorlig, blir jeg hver gang sendt hjem, med beskjed om at «vi skjønner ikke hva dette er, men det er ikke noe farlig».

Men JEG skjønner hva det er. Jeg skjønner at det er borreliaen som blusser opp og jeg skjønner også at dette er noe jeg må leve med. Det kalles Chronic Lyme Disease, eller «PTLDS».
Jeg nevnte dette på sykehuset, men de svarte at det kunne de ikke forholde seg til, for det trodde de ikke fantes. Selv om dette finnes i nesten alle andre land, enn Norge.

Så konklusjonen etter 3 dager på sykehus, er at, ja: Jeg har supraventrikulær tachykardi, som er det samme som at hjertet slår ekstraslag (noe mange andre også har), samt kronisk svimmelhet.

De forstår fortsatt ikke hvorfor jeg kan besvime, eller får synsforstyrrelser, nervesmerter, eller andre klassiske ting som følger borrelia. Dette er totalt uforståelig for dem, selv om jeg har 6 positive borreliaprøver, samt bevis for kjøttallergi og bilder av rød ring rundt bittet.



Så ut i fra det jeg nå har forstått, så er det bare å late som ingenting, leve som før og håpe på det beste.



Det er nå planen min, så hvis noen ser meg ute blant folk, eller lurer på åssen det går, så går det bra.


Hvis det legene sier om at dette ikke er farlig stemmer, så har jeg tenkt å begynne å ignorere det i steden.

Så god helg, folkens 😀
Pass på dere selv, for det er det ingen andre som gjør.

Nedenfor er en link som omhandler å leve med kronisk borrelia som ikke lar seg behandle:

CHRONIC LYME COMPLICATIONS

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *