Tanker om borrelia

Fastlegen min sa jeg hadde borreliose, så hun henviste meg til infeksjonslege. Infeksjonslegen avviste meg og sa det ikke kunne være borreliose, så jeg dro til Dr. Luneng, som påviste borreliose.

Fastlegen ville jeg skulle gå til privat behandling, siden jeg ikke fikk behandling i Norge, så hun ba meg ta nye prøver, som igjen viste at jeg hadde borreliose, deretter sendte hun meg til flåttsenteret på sørlandet.
Flåttsenteret ville ikke ta meg i mot fordi de mente jeg ikke hadde borreliose, så de mente jeg skulle la fastlegen ta seg av meg.

Jeg hadde fått ny fastlege som mente jeg ikke hadde borreliose, det tok et halvt år før hun skjønte at jeg virkelig hadde borreliose, så da sendte hun meg til infeksjonslege igjen og krevde akutt innleggelse! Dette tok 8 måneder. Infeksjonslegen mente jeg ikke hadde borreliose og at det måtte være nevrologisk, så han sendte meg til nevrolog.

Nevrologen brukte 2 år på å ta meg inn og i mellomtiden fikk jeg nye flåttbitt og ble re-smittet minst to ganger, men selv om jeg hadde gamle positive prøver OG nye bitt, mente de at jeg aldri hadde hatt borreliose og de kunne ikke svare på hva det var jeg hadde tatt bilder av, når jeg viste de bilder av en flått som satt på armen min og 4 dager senere en stor, rød ring, pluss journal fra legevakta…

SÅ derfor ble jeg sendt til spinalpunksjon for å dobbeltsjekke at de hadde rett, men dette klarte jeg ikke å gjennomføre, så ny runde hos nevrologen mente jeg ikke hadde borreliose, men et ØRENESEHALS-problem!!?
Derfor ble jeg sendt til ØNH hvor de konkluderte med at det ikke var et ØNH-problem, fordi de mente det var sannsynlig at det var borreliosen som var årsaken, så derfor sendte de et skriv til legen om at jeg burde henvises til sørlandet for behandling og at jeg burde henvises til en ortoped for nerveskadene i armen, de nerveskadene i ansiktet og tunga hadde ikke noe med dette å gjøre, så DET var et mysterium.

Men det KUNNE hende jeg hadde virus på balansenerven, selv om de sa at det egentlig ikke var en sykdom, men en betegnelse på noe de ikke visste hva var!

PUH!

I mellomtiden dro jeg til Polen og fikk 3 måneders behandling så jeg kunne stå på beina inntil videre. Takk helsenorge, jeg trenger egentlig bare et nett å fanges i, for nå har jeg vært ball på vidvanke lenge nok.

Noen måneder senere var helvete løs igjen. Så klart.

Fordi den behandlingen varte ikke så lenge, fordi jeg var for redd til å gjøre dette alene, jeg fikk nemlig enorme bivirkninger og trodde jeg skulle dø…

Men som plaster på såret, får jeg henvisning til Jeløya Kurbad for å lære meg å leve med kroniske smerter.

En tur på Jeløya Kurbad for såkalt «opptrening», det ville gjort godt for kropp og sjel. I hvertfall for psyken min.

Trodde de.

Fordi det er veldig vanskelig å trene seg opp fra kronisk infeksjon som ikke er blitt behandlet tilstrekkelig. Men det skjønte jo ikke de, så det endte med innleggelse på sykehus pga. total kollaps.

Jeg sa jeg hadde borrelia, men det trodde de ikke på.
Jeg hadde lammelser, synsforstyrrelser, gangvansker, balanseproblemer og talevansker. Jeg var skjev i ansiktet, men de sa jeg bare kunne dra hjem og legge meg.
Jeg gikk hjem og la meg.
Barna mine måtte mate meg.

Siden den gang har jeg sakte kravlet meg på beina, jeg har gjort alt jeg kan for å greie meg, men jeg ser at sykdommen sakte men sikkert spiser meg opp fra innsiden.

Den ene diagnosen etter den andre utreder de, men finner ingenting. Så rart? Alt er så diffust med meg.

Men hvor forbanna vanskelig kan det være da?
Jeg ble bitt av flått!
Ikke bare en gang, men hvert eneste år.

Jeg fikk ring rundt bittet i hvertfall 3 ganger (eneste bevis for at man er smittet av borrelia).
Jeg fikk alle symptomer på borrelia.
I ettertid er det påvist på 8 prøver at jeg har borrelia.
Men ikke i Norge. Som har så flinke leger.

Jeg har samtlige symptomer på nevroborreliose.
Jeg fikk aldri behandling i Norge.
Behandling som ble gitt i utlandet har hjulpet litt, men har vært for eksperimentell, siden denne har vært utført på eget ansvar.

Men nå som jeg har gitt opp, sier de at jeg har hatt borreliose.

Jeg har fått nerveskader og postviral utmattelse pga. borreliose. Som ikke eksisterer.

Skikkelig bra jobba, helsenorge.

Dagen jeg tenkte å ta livet mitt

Jeg gikk en gang i tiden til en psykolog, som var ganske fornuftig.
En dag sa jeg til han;

– Jeg tror jeg er gal, jeg tenker å kaste ungen min utfor verandaen.

Ungen var 4 måneder og hadde kolikk. Ustanselig.

– Men kommer du til å kaste ungen din utfor verandaen da?

Hva er det for slags spørsmål…

– Så klart jeg ikke kommer til å kaste ungen utfor verandaen, jeg er jo ikke gal!

Nettopp, sa psykologen.
De som er gale, hadde kastet ungen, de som ikke er det, bare tenker tanken men gjør det ikke.

Så da tenkte jeg at det faktisk er greit å tenke at man vil dø innimellom uten å dø.

Alle tenker det nemlig. En eller annen gang tenker de at de vil dø. Men det er tabu, ingen forteller andre at de tenker på det. For da er jo helvete løs.

Eller er det jeg som er fjern nå? Er det bare meg?

Noe som bringer meg videre til tanker om dødsangst:

Døden er jo det mest ukjente og mest naturlige vi har. Ingen har peiling på hva som skjer, selv om enkelte hevder å vite det.
Noen tror på et liv etter døden, noen tror på paradis og atter noen på dommedag. Ingen har svar.

Men er egentlig døden så skummel?
Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har “dødd” minst 4 ganger og det er det minst smertefulle jeg har vært med på. Det er det å våkne igjen, som er smertefullt.

Døden er også bare vanskelig for de som er igjen. Ikke for den som er død.
Tenk på det.

Det å dø er jo av og til også et personlig valg. Hvorfor skal man ikke snakke om det? Jeg tenker at overskriften på dette innlegget var nok til å skremme vannet av alle jeg kjenner.
Men seriøst? Er ikke det et tema som man kanskje burde snakke om?

Jeg har nemlig tanker om min egen død.
Mitt høyeste ønske er å bli frisk. Men jeg begynner å innse at det blir jeg nok ikke. Ikke i dette landet i hvert fall, eller med denne økonomien.
Så da er det for meg naturlig, når realiteten begynner å innhente meg, å begynne å snakke om å planlegge min egen bortgang.

Det er fordi jeg er realist og fordi jeg vet at det er borreliaen som kommer til å ta livet av meg til slutt.

Jeg vil skrive om dette, fordi jeg vil at alle skal vite at den dagen jeg dauer, så er det ikke fordi jeg fikk sjansen til å bli en oppegående gammel dame, som spilte bingo og suste rundt med rullatoren.
Nei, det er høyst usannsynlig. Med en sykdom som spiser deg sakte opp innvendig, så blir det nok ikke så hyggelig å bli gammel.
Men jeg gruer meg ikke.
Fordi jeg skal gjøre dette så skånsomt som mulig for meg selv og familien min når den tid kommer. Men det er ikke ennå.
År, etter år, har jeg gjort tiltak og kjempet for å bli frisk, men år, etter år har jeg sakte, men sikkert tappet energi, krefter og kroppen blir svakere og svakere.
Jeg har mange bra dager, men de blir færre og færre og kommer sjeldnere og sjeldnere.

Heldigvis elsker jeg livet mitt og har opplevd SÅ mye gøy og innholdsrikt. Jeg har tenkt å fortsette med det til jeg ikke greier mer.
Det er derfor jeg ignorerer smerter og sykdom og heller tar en tur ut. Det er derfor jeg drar på tur, selv om jeg er sjuk.
Jeg har blitt kritisert fordi jeg ble sett på handletur i Sverige, selv om jeg hadde fortalt at jeg hadde feber og var syk, så jeg ble kalt en løgner.
Men jeg var på handletur MED feber, det var det ingen som tenkte på. At jeg kanskje brukte en halv dag på å psyke meg opp til den handleturen?
Jeg var også på konsert MED infeksjon. Fordi jeg gav blaffen.

Uansett – det å dø var temaet.
Det mener jeg man må få lov til å velge selv! Ja, selvmord er tabu og det er mye mas om å stoppe det og prøve å forhindre sånt.

Men det er vel forskjell på:
En forvirra tenåring med forbigående identitetsproblemer… eller en deprimert kvinne som er blitt forlatt? Folk som ikke ser veien ut, men som kan hjelpes. Det jeg kaller midlertidig håpløshet…

…og permanent håpløshet:
De som år, etter år sliter og til slutt avgjør at de ikke vil mer. De som ikke har noe liv, lever i smerter, eller føler at de har gjort sin innsats på jorden?

Eller er det det samme? Må vi redde alle?

Hvem er det som har rett til å vurdere hvem som skal få lov å ta en egen vurdering av eget liv?