Kjære Jan Øivind

I dag har det gått 3 uker siden teksten under ble skrevet. Det er veldig personlig, så jeg har kun delt det med et bittelite utvalg av mine venner. De jeg stoler på.
Med vilje, så delte jeg det på Facebook med begrensning på at kun mine nærmeste kunne se det. Det lå ute i et par timer.
Det som overrasker meg mest, er at disse hyklere snakker bak min rygg om at jeg har delt noe så personlig og at det er over grensen til hva som er ok.
… og så deler de innlegget etterpå!
I sjokk over min personlige åpenhet, deles innlegget og vises til mennesker som jeg IKKE hadde lagt til som folk jeg ønsket at skulle lese dette.

Men – det er jo en blogg og den er ikke låst for de som kjenner webadressen. Så hvis dere som føler dere sjokkerte og som gode samfunnsborgere har lyst å fortsette å dele dette, så gjerne for meg.
Men tenk bittelitt på hvem som er med på «mobbingen» og hvem som kaster stein i glasshus.

Uansett, teksten ligger her ennå:

Etter en fantastisk dag, en av de beste på lenge, etter sykdom og masse styr ble bomben droppet.
Jeg har denne dagen vært til MR av bukspyttkjertelen og venter fortsatt på svar. Usikkerheten og angsten rundt det å lure på om man har svulster i kroppen, henger som en tung tåke over meg.

For en uke siden var du hos meg og jeg lå inntil deg og fortalte om min redsel. Min redsel for å bli forlatt etter flere år med sykdom og fordi jeg var redd jeg ikke var den partneren jeg ønsket å være.
Du trøstet meg og jeg gråt. Jeg følte trygghet og var glad jeg hadde en kjæreste som brydde seg om meg og som var tålmodig med meg. En som aldri klaget over meg og som tar meg som jeg er. Jeg tenkte at «dette klarer jeg», så lenge jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg.

Men så var det denne dagen da, nøyaktig 2 døgn siden. Jeg følte meg i litt bedre form enn på lenge og vi gikk en tur ut. Havnet tilfeldigvis blant gode venner og en knallbra konsert. Jeg tåler ikke alkohol, så jeg drakk ikke annet enn et par slurker øl.

Du sa til meg; – Hvis du vet om noen flere konserter, eller noe som skjer, så si ifra, så kan vi gå ut og kose oss, for dette var virkelig gøy!
Jeg kjente varmen i brystet og håpet om en koronafri fremtid med musikk og gode venner var der.

Ute på konsert sammen for to dager siden <3

Vi kom hjem og la oss på sofaen, jeg krøp oppi fanget ditt og tenkte – For en fin dag! Jeg elsker han virkelig.

Så ringte telefonen din og du løp ut.

Ut? Hvorfor ut, klokka er jo tolv om natta.

Jeg ble sittende og lure på hva som skjedde og etter hvert gikk jeg ut på verandaen for å se om alt var bra med deg. Jeg hørte deg langt nedi gata, flire og le og fortelle om konserten.
Jaja, tenkte jeg. Det er vel en kompis, eller noe sånt. men hvorfor gå ut?
Jeg ropte etter deg og jeg hørte du sa; «- Noen maser, jeg må legge på».
Noen, tenkte jeg? Hvem er det som ringer midt på natta og ikke vet hvem jeg er?

Du kom inn igjen og jeg spurte hvem det var.
Det var PRIVAT, tenk!! Ikke noe JEG hadde noe med!

Eh, ok? Etter 10 års forhold begynner du å løpe ut og ta private telefoner midt på natta??

Jeg gadd ikke mase mer, fordi for et par måneder siden betrygget du meg om at du var til å stole på. Du sa du elsket meg etter en krangel og jeg trodde på det.
Jeg brukte 3 år på å lære deg å kjenne og å stole på deg. De siste 7 årene, gjorde jeg det også. Helt til nå.
Jeg har vært igjennom ild og vann på grunn av deg og din frihetstrang og lysten din til å gjøre som du selv vil, uten å ta hensyn til meg, eller andre.
Jeg har akseptert det, fordi jeg vet at du trenger det. Du er en mann som føler deg bundet om du ikke kan gjøre som du vil.
I mitt naive hode, har jeg tenkt at din frihet er viktig og så lenge du har den, vil du ikke svikte meg. Så jeg har gått med på det meste.

Så feil kan man ta.

Når telefonen igjen ringte klokken ett og du nok en gang løp ut for å ta den, fikk jeg en vond klump i magen.
Jeg satt i noen minutter og tenkte «-Skal jeg sitte her, eller gå etter han?».

Etter en stund valgte jeg å gå etter. Jeg vet jo at du har problemer i familien din og jeg tenkte det måtte være noe alvorlig. Jeg ble redd. Veldig redd.

Jeg tok deg igjen og du ble irritert.
Du mente at jeg bare burde akseptere din rare oppførsel og slutte å stikke nesa mi i andres saker!

Jeg ble kjemperedd, fordi sånn har du aldri oppført deg før. Jeg begynte å tenke på andre ting, at du også har vært litt avvisende og litt irritabel. Jeg tenkte også på kommentarene dine om bartenderen tidligere på kvelden, da jeg sa at hun så fin ut. Du svarte; «-Ja ALT vil se fint ut på hun der». Jeg sa at jeg var enig i at hun så bra ut. Det kom noen flere kommentarer om bartenderen, men jeg gadd ikke si noe.
Jeg tenkte ikke så mye over det heller, annet enn at du er mann og at det er lenge siden du har vært blant folk. Men makan til testosteronbombe?

Uansett, så ante jeg ugler i mosen, så jeg begynte å spørre. Jeg la til at det er HELT greit for meg at du har private samtaler, så lenge du kan love meg at det ikke har noe med forholdet vårt å gjøre, eller at det er noe alvorlig som kan påvirke meg.
Det hadde det ikke, men du nølte da jeg spurte om det hadde med forholdet vårt å gjøre.

Da kom det til slutt frem at det var et kvinnfolk som ringte.

«-Hvem da», spurte jeg?

Det kunne da FOR FAEN være hvem som helst, man møter da folk i butikken, eller på stranda!! Hele tiden!!

Joda, men de pleier vel ikke ringe en kl. ett om natta, så man må gjemme seg når man tar telefonen for det?

Jo, hvis samtalen var PRIVAT, så gjorde man det. Jeg måtte da fatte og begripe det og jeg måtte bare TA MEG SAMMEN og slutte å spørre!!! Du hadde aldeles ikke gjemt deg, det var en helt vanlig ting å gjøre.

Vel, jeg er jo ikke dum, så jeg spurte mer. Jeg vil faktisk vite sannheten, selv om den er brutal.

Sannheten var at dette kvinnfolket var litt full og det var en strek i regninga at hun ringte når du var hos meg.

Du gned det inn i fjeset mitt at du hadde tatt henne med hjem på hytta og hatt sex med henne og du ANGRET ABSOLUTT IKKE!!!

Jeg ba deg pent om å ikke smøre det inn, at du ikke angret, men du virket som at du ville gjøre meg vondt; Du sa at «-DU VIL JO HØRE SANNHETEN og DET ER SANNHETEN».
Ikke bare det, men det var jo litt min feil også at du hadde gjort dette.

Jeg ble helt satt ut, jeg fikk angstanfall og gråt til jeg mistet pusten. Hun ringte igjen og du forlot meg gråtende hjemme alene. Hun var plutselig viktigere for deg enn meg.

Jeg fikk vite at dette var jo noe du måtte gjøre, for du var så lei av at jeg påtok meg denne «offerrollen». Det var jo liksom så «synd på meg», som var syk og ensom. Du orket ikke sånne folk.
Jeg ble enda mere lei meg. Jeg følte at du var ond.

Jeg dristet meg til å spørre; «- Har du gjort dette før?»

«- Ja.» Sa du, helt upåfallende. Som om det var helt ok.

Jeg ble kalt muslim som skulle kontrollere folk og jeg måtte da fatte og begripe at det var sol og sommer og du hadde jo bare hatt et lite eventyr. To faktisk. (Muslim forresten? Er det meg, eller deg som driver med flerkoneri, her nå?)
Det var min egen feil som hadde det så vondt, fordi DU hadde jo ikke tenkt å si noe til meg og det var best om jeg ikke visste noe, for min egen del.
Jeg fikk klar tale om at du ikke kunne noe for dette, fordi du ble rett og slett forført og du kunne ikke stoppe det. Du hadde null kontroll.

Jeg ble faktisk selv sjekket opp for noen uker siden og jeg forklarte deg at det er normalt å si «-Sorry ass, men jeg er opptatt».
Det har kanskje ikke du hørt om? Ble du voldtatt, siden du ikke kunne stoppe det?

Men normale ting for oss andre, er helt uaktuelt for deg. Fordi du er så unik, du. Du skal gjøre alt som er unormalt og alltid være en rebell, som hater normale ting.
Så disse to eventyrene kostet oss fremtiden.

Jeg sa flere ganger at det ikke er selve hendelsen som opprører meg og gjør meg trist, hadde det enda vært en forbigående fylle-episode, kunne man kanskje tenkt at du ikke mente det. Shit happens, liksom.

Men du sa flere ganger at du mente det og du sa høyt og tydelig at du gjorde det FORDI DU HADDE LYST og du angrer ikke.

Så i to døgn har jeg nå vært i sjokk, jeg har grått til jeg ikke har flere tårer igjen.
Jeg har sendt melding til deg, som du ikke svarer på.
Jeg føler meg ubetydelig og som en klut som er vridd opp, tråkket på og kastet.

Han her sover jeg sammen med nå.

Jeg vet at menn i din alder ofte må ha en bekreftelse på at de fortsatt er attraktive. De finner seg yngre damer, kjøper Porsche, eller motorsykkel.
Hadde du enda valgt motorsykkelen.

Men nei. Heldigvis er damer i vår alder nøkterne og har blitt så voksne at vi har kommet frem til hva som er best for oss. Sånne som deg er ikke best for oss.

Jeg hadde håpet i et par døgn nå, at du ville ta kontakt, komme krypende på dine knær med roser, diamanter og si unnskyld. På ekte romantisk vis. Men jeg kjenner deg, stoltheten din overgår din kjærlighet til meg.
Du sa til og med at du aldri hadde elsket meg. Du elsker bare barna dine.
Men for et par måneder siden sa du at du elsket meg. For første gang i vårt forhold. Det var også første gang du løy for meg, da. Eller så lyver du når du sier du ikke gjør det.
Jeg vet ikke lenger. En av de er løgn, i alle fall.

Uansett, selv om du hadde kommet krypende, ville jeg aldri stolt på deg igjen.

Samtlige av mine kjærester har vært utro mot meg unntatt Frode. Du var den eneste som ikke hadde vært det, unntatt han. Jeg trodde faktisk det var håp. Men det var bare en illusjon.

Jeg har hele tiden sagt at Jeg elsker deg, fordi du er snill. Ikke er du utro, ikke er du voldelig og sist men ikke minst er du ærlig.
Nå er det bare det med volden igjen. Men den tok jeg meg av.
Da jeg dro til deg, håpet jeg faktisk at du knakk nesa. Dessverre var jeg ikke sterk nok.

For deg er dette bare en bagatell, et lite eventyr.
For meg er dette toppen av svik. Det er dråpen.
Men jeg er jo offeret og en dramaqueen, så jeg kan bare ha det så godt. Sånne folk vil ikke du ha i livet ditt.

Men… Om ikke det skjer et mirakel, så:
Farvel kjære Jan Øivind.
Vi har hatt vår siste båttur sammen.
Jeg elsket deg faktisk.

Vår siste båttur sammen.

I dag ringte du og lurte på åssen det gikk med meg. Jeg sa det gikk dårlig.

Du ble trist av at jeg reagerte som jeg gjorde. Du synes jeg overdrev. Du sa du valgte bevisst å ikke trøste meg når jeg fikk angstanfall, fordi du bestemte deg for at jeg ikke skulle manipulere deg, fordi jeg var så dramatisk bestandig.
Det var ditt forsøk på å høres ut som du brydde deg om meg.
Du var ikke lei deg for det du hadde gjort, men for min reaksjon. Det var den som opprørte deg. Ikke at du hadde gått bak min rygg og sveket meg.

Du sa til og med at du ikke var helt sikker på om du var ferdig med denne fasen du var i.
Jeg forstår at du har fått smaken på damer. Typisk.

Midlivskrise, heter det. Ganske vanlig fenomen, men ikke særlig hyggelig for oss som sitter igjen. Les om det her.

Og det rare med hele greia, er at du… som hater alt som er klassisk, du kan ikke fordra alle de såkalt «normale» også er det du som faller rett opp i den mest klassiske utroskapsaffæren som finnes.
Det som imponerer meg med en mann, er jo at de ikke er som alle andre.
Men…
Eldre mann har seg med yngre kvinner, for å få bekreftet hvor «mann» han er.
Jeg som trodde du var spesiell.

Men så velger du bevisst å forkaste forholdet med meg for å ha tilfeldig sex med andre damer.
Så mye betydde jeg og de 10 årene vi hadde sammen.

Ari Behn sitt «Med
hjem»