Bare en katt?

Jeg elsker dyr! Katter, hunder, marsvin, whatever. Dyr er trofaste skapninger, de vil aldri forlate deg og de vil aldri svikte deg.
De er som små barn. Er det noe galt med de, så er det eiernes feil. Eller foreldrene. Det er aldri barn, eller dyrs feil om de oppfører seg dumt.

Søte, Tara-pusen kom til oss, etter at matmor falt om og døde. I flere uker hadde jeg sett på katter til salgs på Finn.no og jeg var lykkelig over å kunne ta vare på den lille, redde pusen.
Ja, vi har allergier i familien, men vi har hatt katt før, så med en zyrtec om dagen, har dette gått fint.

Tara var vettskremt. Hun bodde under sofaen i en uke. Hun tisset på seg, røytet og spiste ikke. Hun lot seg ikke håndtere og jeg forstod at her trengtes tålmodighet og en goood porsjon kjærlighet.

Tara kommer til oss

Tiden gikk og Tara begynte etter hvert å komme frem fra sofaen om nettene. Hun åt og gikk på kassa og gjorde fra seg.

Og vi ble mere og mere allergiske.

Etter flere uker var Tara en trygg pus, som ville kose og gni seg i fjesene våre. Vi nøys og tårene rant, men Tara fikk lov til det. Hun fikk også lov til å gå på bordet. Det pleier ikke dyr å få lov til hos oss, men regler er litt tidlig å innføre nå.

Så fikk vi korona i hus. Allergien blomstret opp og jeg ble lagt inn på sykehuset for anafylaktiske sjokk og ekstrem allergi.

Tara måtte dessverre flytte 🙁

Jeg spurte noen venner som jeg stolte på, men det er jo ikke bare å ta i mot en katt, så jeg la ut en annonse på Finn.no
Flere henvendelser kom, men jeg falt for et ungt par, som bodde landlig til på Larkollen. De lovet Tara årlig helsesjekk, vaksine, chip og sterilisering, samt masse kos og landlig uteplass å fange mus på.

De hentet Tara og jeg var trist, men tenkte at dette var best for henne. Det unge paret lovte å gi meg oppdateringer og fortelle hvordan det gikk.

To dager senere spurte jeg og de svarte at hun var litt nervøs, men at det gikk bra.

Så gikk det tre hele uker uten at jeg hørte noe. Jeg spurte igjen og fikk servert en sinnsyk historie:

Jeg ble jo helt satt ut, men tenkte det var bra disse snille menneskene tok vare på henne… Helt til jeg slang meg i sofaen og åpnet Facebook litt senere:

Hva fanden???

Det er jo Tara… Jeg er helt sikker på at det er Tara!! Jeg ringer Jeløy dyresykehus og reiser dit midt på natten for å sjekke. Javisst, det ER Tara.

Sykehuset kunne fortelle at det hadde vært «noen» der og levert henne som en hittekatt som ingen eier. Så klart, det er ENKELT å gjøre sånt med bare en katt. Bare en katt uten chip, bare en katt man ikke har betalt for. En ubetydelig katt, som ingen vil ha.

Stakkars lille Tara.

Jeg kan ikke la henne bli satt i et nytt fosterhjem, så jeg tar henne med hjem igjen.

Så tar jeg noen telefoner og sjekker litt. Det viser seg at det unge paret, som skulle chippe henne og ta vare på henne, har prøvd å kvitte seg med henne, ved å fortelle en historie til kattehuset om at de hadde funnet henne forlatt på Kambo.
Historien var ikke helt vanntett, så kattehuset ønsket at de slapp henne ut igjen der de fant henne, siden det ikke var noen indikasjon på at hun ikke hadde en eier, eller hadde vært forlatt, eller ute lenge.

Det unge paret har da funnet ut at de heller skal dumpe henne hos veterinæren, som selvsagt ikke kan la være å ta henne inn, når de forteller at de mistenker at hun er skadet.

Tara er ikke skadet, hun har heller ikke FIV, hun har ingen symptomer på det og hun er heller ikke testet for dette. Det er løgn fra ende til annen.

I dette øyeblikk slutter selvsagt Taras nye eiere å svare. Men jeg er forbannet.
Kan ikke folk oppføre seg bittelitt normalt?

Jeg vet jo at det er en risiko å ta, når man gir bort et dyr uten betaling. Men siden Tara var gitt til meg gratis, følte jeg at det var feil å ta betalt. Jeg følte også at det var feil, siden de nye eierne skulle bekoste veterinær, chip og kastrering… Men det gjør jeg ALDRI igjen. Ingen dyr i mitt eie, skal noen gang behøve å bli behandlet som

BARE ET DYR!

Tara er nå tilbake hos oss. Hun koser seg glugg ihjel, leker, spiser og vi nyser, gnir oss i øynene og knasker zyrtec.

Men det er verdt det. Denne gangen er det dyrebeskyttelsen/kattehuset som står som eiere. De besørger veterinærbesøk, chip og kastrering og Tara får lov å bo her til hun har fått seg permanente eiere som kan ha henne resten av livet. Noen som bryr seg, er glad i henne og ikke dumper henne når de er lei.

På Facebook:

I virkeligheten: