Du kødder ikke med flått lenger.

Jeg blir bitt av den dritten hvert år. 3-5 ganger hver sommer.

Til og med midt i byen i november, fikk jeg flåttbitt.

Hadde jeg visst hva slags skader den kan gjøre den gang, hadde jeg vært mere redd. Livredd, faktisk!
Fordi skadene etter borrelia kommer nemlig snikende.

Når du blir bitt, sier legen at du må vente litt og se an. Hvis du da får det klassiske utslettet med ring rundt, så får du antibiotika for to uker.

Det er jo en vits!!
To uker holder akkurat til å erte bakterien litt, gjøre den litt sterkere og gjemme seg.

Har du flaks og tar de to ukene umiddelbart, kan du rekke det. Kanskje.

Men venter du litt som legen anbefaler, får bakterien fotfeste. Da trenger du nemlig MINST 6 ukers antibiotikakur. Bredspektret. Har du fått lammelser og påvirkninger i nervesystemet, er det sannsynligvis for seint og du trenger antibiotika intravenøst og over flere måneder, eller år.

Vet du hva som skjer hvis du ikke dreper den umiddelbart?

Den kapsler seg inn og gjemmer seg i muskler og skjelett. Og ligger der og venter. I dager, uker, eller år.

Helt til du blir sjuk av noe annet. Det kan være en infeksjon, et brukket bein, stress, et traume, eller noe som setter kroppen litt ut av spill.

Da er du nemlig litt svakere og bakterien ser sitt snitt til å angripe deg. Det er DA det smeller.

Men da er det for seint, nemlig. Da har nemlig bakterien formert seg og foretatt utallige celledelinger inni kroppen din allerede og de er i overtall og du er taperen.

I mitt tilfelle har den angrepet sentralnervesystemet (CNS).

CNS er det som styrer alle organer og autonome funksjoner i kroppen (ikke viljestyrte). Dvs. Blodtrykk, puls, hormonelle endringer, blodsukker, temperatur, hjerterytme, nervesignaler, osv.

Det er vanskelig å forstå at noen kan ha såå mye rare, sjeldne tilstander i kroppen på en gang, som ingen vet noe om.

Til slutt kaller de det ME.

Fordi alt slutter å fungere normalt og kroppen kollapser etter små anstrengelser.

ME kan være infeksjonsutløst, eller komme av andre ting; medisiner, kreft, kyssesyken, dødsfall, bilulykke, osv, osv.

Jeg har noe som heter (G93.3) Post Viral Myalgic Encephalomyelitis (with PEM – Post exertional malaise). Det betyr ME etter infeksjon.

Men det rare er at ingen skjønner hvilken infeksjon.
Selv om jeg kun har hatt borrelia.
Og selv om jeg fikk disse skadene etter borrelia.

Snåle greier.

Må man virkelig skaffe seg behandling i utlandet?

Saken er den at den behandlingen jeg tok i Polen i 2015 bremset sykdommen litte grann. Den stoppet utviklingen av lammelser der og da.

Men jeg tålte ikke så store doser antibiotika, så etter 2-3 måneder måtte jeg avslutte før tiden, så ikke jeg skulle få hjerteproblemer.

Jeg håpet i det lengste at det allikevel skulle holde. Men det gjør det ikke.

Jeg har tilbakefall og blir verre for hver måned.

Pr. i dag, har jeg fått påvist skader på 3 hjernenerver, de som styrer ansiktsmuskler, balanse, svelg og halsmuskler, noe som fører til kronisk svimmelhet. Jeg har også fått påvist skader i nervene i to armer og en fot.

De verste skadene, er de som styrer organene.

  • Jeg har hjerterytmeforstyrrelser fordi kroppen ikke klarer å gi riktige signaler til hjertemuskelen om når det skal banke fort.
  • Jeg har noe som heter Reaktiv hypoglykemi med diabetes, fordi kroppen ikke klarer å styre insulinet, så jeg får føling hver gang jeg drikker alkohol, eller spiser karbohydrater. (Det forklarer min rare oppførsel innimellom når jeg drakk før jeg visste om dette). Samt for høyt blodsukker innimellom.
  • Jeg har fått IBS (ødelagt fordøyelse) på grunn av antibiotikabruken.
  • Jeg har blitt allergisk mot kjøtt.
  • Sist men ikke minst, skjer det uforklarlige nye ting hele tiden.

Alle skader er påvist hos spesialister i Norge. De fleste hos private spesialister, siden det offentlige ikke har kompetanse, eller vilje nok til å utrede skikkelig. De tror bare du er psykisk syk, eller hypokonder.

Stamcellebehandling??

Det er ingenting av disse tingene som er innenfor normale, kjente sykdommer i Norge. Allikevel kjenner jeg mange som har det nesten sånn som meg. Alle har blitt bitt av flått. Og nesten alle har MS, eller ME-diagnose. Noen har fibromyalgi, eller andre diffuse diagnoser, som ikke gir rett til behandling.

Etter å ha snakket med flere leger og spesialister, har jeg fått vite at den eneste behandlingen som kan gjenopprette skader i nervesystemet, er stamcellebehandling.

I Norge er det ingen som får det.

Det er noe forskning som foregår med behandling på MS-pasienter med stamceller. Men de fleste får det ikke, fordi enten er de ikke syke nok, eller så er de for syke.

Stamcellebehandling er det flere som selger hus og hjem for å utføre i bl.a. Moskva. Det koster mellom 500.000,- og 1.000.000,- kr.

Man kan også dø av behandlingen, siden enkelte ikke tåler cellegiften som gis i forkant for å slå ned immunforsvaret.

Hvordan greier man hverdagen?

Folk lurer noen ganger på hvordan jeg klarer alle de tingene jeg gjør og hvorfor jeg ikke tar hensyn til sykdommen min.

Svaret er:

  1. Jeg ønsker å leve livet til det fulle, helt til jeg ikke klarer det lenger. Fordi jeg vet at den dagen kommer, før den gjør det hos de fleste andre.
  2. Jeg har god trening i å ignorere smerter og symptomer.
  3. Jeg elsker livet mitt
  4. Det er ingen som gjør ting for meg

Jeg er ikke rasist, MEN…

Og der er jeg også. MEN.
Fordi ikke alt handler om rasisme, nemlig. Det handler også litt om å bli krenket.

Det er faktisk galskap å gifte bort unge kvinner. Det er hinsides å steine hverandre. Å voldta i en eller annen Guds navn.

Uansett hvor du snur og vender deg, så finner du gærninger.
Til og med naboen din kan være en sadist. Gubben din, kollegaen din, kjerringa di. Eller en politimann.
De finnes OVER alt.
Men du er ikke rasist selv om du oppdager det.

Det burde nemlig være lov å si i fra når noe er fullstendig på trynet. Uansett hvem som står bak.

Jeg tenker at å dele artikler fra resett og document handler litt om rasisme.
Fordi disse er ensidige, fokusert på kun artikler om migranter som gjør gærne ting, eller får noe bra andre ikke får.
Og folk lar seg rive med. I urettferdighetens navn.

De tror virkelig at det er sånn som media fremstiller det. De tror virkelig at de fleste innvandrere knivstikker, tar over landet vårt med moskeèr og griller katter på gaten.

Men nå skal jeg fortelle dere en sjokkerende hemmelighet:
Nordmenn gjør det samme.

Kanskje ikke alle, men noen. Det finnes faktisk nordmenn som dreper andre, voldtar og til og med plager dyr. Og de bygger og de bygger. De baner seg fram og tror de er sentrum i universet.

Forskjellen er at de fleste nordmenn som gjør det, har enten en skrue løs, eller de har vokst opp med noen psycho foreldre.
Innvandrere som gjør det, kommer fra krig og traumer og har kanskje sett søstera si bli spist opp av en hund, etter å ha blitt voldtatt av 13 IS-medlemmer.

Likheten mellom disse, er at ALLE trenger traumebehandling, eller bli sperra inne på livstid. Svart, gul, eller hvit.

Vi nordmenn tror at geitost er selve monumentet for norsk kultur. Vi tror vi lever i et trygt og økonomisk fritt land, med fantastiske helsetjenester og staten i ryggen om vi skulle få problemer. Men vi tar feil.
Vi lever i et kuet og kontrollert samfunn, vi har ikke ytringsfrihet og vi har ingen rettigheter. Vi har heller ingen trygghet og vi kan kun stole på oss selv.
Vi er som alle de andre, vi har bare ikke skjønt det.

Vi hyller 17. mai og kaster nesten opp når andre nasjoner tar med sitt flagg i tog.
Men thaimat skal vi ha? Men helst uten flagg, da og gjerne servert på hjørnet etter barnetoget.

Eller hva med regnbueflagg?
Meningen for folk flest er jo å symbolisere kjærlighet, samhold og fellesskap.
Men til og med her blir det rasisme, fordi de kristne føler seg jo tråkket på og krenket av regnbueflagget. Og de homofile er trakassert av de kristne.
Muslimene er også trakassert av de kristne. De kristne er hetset av både muslimer og homofile.
De svarte er krenket av negro sukkerkulør, pippi langstrømpes negerpappa og samene er krenket av joikaboksen.
Damer i 40 åra med oppklippet hår bak, er krenket av Karen-memes og de fleste blir krenket av meg.

Vi lever i krenke-tidsalderen og hvem vet hvordan dette vil bli?

Vi er fanden meg totalt blinde og lever et liv med skylapper alle sammen.

Ta dere sammen.

Tanker om borrelia

Fastlegen min sa jeg hadde borreliose, så hun henviste meg til infeksjonslege. Infeksjonslegen avviste meg og sa det ikke kunne være borreliose, så jeg dro til Dr. Luneng, som påviste borreliose.

Fastlegen ville jeg skulle gå til privat behandling, siden jeg ikke fikk behandling i Norge, så hun ba meg ta nye prøver, som igjen viste at jeg hadde borreliose, deretter sendte hun meg til flåttsenteret på sørlandet.
Flåttsenteret ville ikke ta meg i mot fordi de mente jeg ikke hadde borreliose, så de mente jeg skulle la fastlegen ta seg av meg.

Jeg hadde fått ny fastlege som mente jeg ikke hadde borreliose, det tok et halvt år før hun skjønte at jeg virkelig hadde borreliose, så da sendte hun meg til infeksjonslege igjen og krevde akutt innleggelse! Dette tok 8 måneder. Infeksjonslegen mente jeg ikke hadde borreliose og at det måtte være nevrologisk, så han sendte meg til nevrolog.

Nevrologen brukte 2 år på å ta meg inn og i mellomtiden fikk jeg nye flåttbitt og ble re-smittet minst to ganger, men selv om jeg hadde gamle positive prøver OG nye bitt, mente de at jeg aldri hadde hatt borreliose og de kunne ikke svare på hva det var jeg hadde tatt bilder av, når jeg viste de bilder av en flått som satt på armen min og 4 dager senere en stor, rød ring, pluss journal fra legevakta…

SÅ derfor ble jeg sendt til spinalpunksjon for å dobbeltsjekke at de hadde rett, men dette klarte jeg ikke å gjennomføre, så ny runde hos nevrologen mente jeg ikke hadde borreliose, men et ØRENESEHALS-problem!!?
Derfor ble jeg sendt til ØNH hvor de konkluderte med at det ikke var et ØNH-problem, fordi de mente det var sannsynlig at det var borreliosen som var årsaken, så derfor sendte de et skriv til legen om at jeg burde henvises til sørlandet for behandling og at jeg burde henvises til en ortoped for nerveskadene i armen, de nerveskadene i ansiktet og tunga hadde ikke noe med dette å gjøre, så DET var et mysterium.

Men det KUNNE hende jeg hadde virus på balansenerven, selv om de sa at det egentlig ikke var en sykdom, men en betegnelse på noe de ikke visste hva var!

PUH!

I mellomtiden dro jeg til Polen og fikk 3 måneders behandling så jeg kunne stå på beina inntil videre. Takk helsenorge, jeg trenger egentlig bare et nett å fanges i, for nå har jeg vært ball på vidvanke lenge nok.

Noen måneder senere var helvete løs igjen. Så klart.

Fordi den behandlingen varte ikke så lenge, fordi jeg var for redd til å gjøre dette alene, jeg fikk nemlig enorme bivirkninger og trodde jeg skulle dø…

Men som plaster på såret, får jeg henvisning til Jeløya Kurbad for å lære meg å leve med kroniske smerter.

En tur på Jeløya Kurbad for såkalt «opptrening», det ville gjort godt for kropp og sjel. I hvertfall for psyken min.

Trodde de.

Fordi det er veldig vanskelig å trene seg opp fra kronisk infeksjon som ikke er blitt behandlet tilstrekkelig. Men det skjønte jo ikke de, så det endte med innleggelse på sykehus pga. total kollaps.

Jeg sa jeg hadde borrelia, men det trodde de ikke på.
Jeg hadde lammelser, synsforstyrrelser, gangvansker, balanseproblemer og talevansker. Jeg var skjev i ansiktet, men de sa jeg bare kunne dra hjem og legge meg.
Jeg gikk hjem og la meg.
Barna mine måtte mate meg.

Siden den gang har jeg sakte kravlet meg på beina, jeg har gjort alt jeg kan for å greie meg, men jeg ser at sykdommen sakte men sikkert spiser meg opp fra innsiden.

Den ene diagnosen etter den andre utreder de, men finner ingenting. Så rart? Alt er så diffust med meg.

Men hvor forbanna vanskelig kan det være da?
Jeg ble bitt av flått!
Ikke bare en gang, men hvert eneste år.

Jeg fikk ring rundt bittet i hvertfall 3 ganger (eneste bevis for at man er smittet av borrelia).
Jeg fikk alle symptomer på borrelia.
I ettertid er det påvist på 8 prøver at jeg har borrelia.
Men ikke i Norge. Som har så flinke leger.

Jeg har samtlige symptomer på nevroborreliose.
Jeg fikk aldri behandling i Norge.
Behandling som ble gitt i utlandet har hjulpet litt, men har vært for eksperimentell, siden denne har vært utført på eget ansvar.

Men nå som jeg har gitt opp, sier de at jeg har hatt borreliose.

Jeg har fått nerveskader og postviral utmattelse pga. borreliose. Som ikke eksisterer.

Skikkelig bra jobba, helsenorge.

Dagen jeg tenkte å ta livet mitt

Jeg gikk en gang i tiden til en psykolog, som var ganske fornuftig.
En dag sa jeg til han;

– Jeg tror jeg er gal, jeg tenker å kaste ungen min utfor verandaen.

Ungen var 4 måneder og hadde kolikk. Ustanselig.

– Men kommer du til å kaste ungen din utfor verandaen da?

Hva er det for slags spørsmål…

– Så klart jeg ikke kommer til å kaste ungen utfor verandaen, jeg er jo ikke gal!

Nettopp, sa psykologen.
De som er gale, hadde kastet ungen, de som ikke er det, bare tenker tanken men gjør det ikke.

Så da tenkte jeg at det faktisk er greit å tenke at man vil dø innimellom uten å dø.

Alle tenker det nemlig. En eller annen gang tenker de at de vil dø. Men det er tabu, ingen forteller andre at de tenker på det. For da er jo helvete løs.

Eller er det jeg som er fjern nå? Er det bare meg?

Noe som bringer meg videre til tanker om dødsangst:

Døden er jo det mest ukjente og mest naturlige vi har. Ingen har peiling på hva som skjer, selv om enkelte hevder å vite det.
Noen tror på et liv etter døden, noen tror på paradis og atter noen på dommedag. Ingen har svar.

Men er egentlig døden så skummel?
Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har «dødd» minst 4 ganger og det er det minst smertefulle jeg har vært med på. Det er det å våkne igjen, som er smertefullt.

Døden er også bare vanskelig for de som er igjen. Ikke for den som er død.
Tenk på det.

Det å dø er jo av og til også et personlig valg. Hvorfor skal man ikke snakke om det? Jeg tenker at overskriften på dette innlegget var nok til å skremme vannet av alle jeg kjenner.
Men seriøst? Er ikke det et tema som man kanskje burde snakke om?

Jeg har nemlig tanker om min egen død.
Mitt høyeste ønske er å bli frisk. Men jeg begynner å innse at det blir jeg nok ikke. Ikke i dette landet i hvert fall, eller med denne økonomien.
Så da er det for meg naturlig, når realiteten begynner å innhente meg, å begynne å snakke om å planlegge min egen bortgang.

Det er fordi jeg er realist og fordi jeg vet at det er borreliaen som kommer til å ta livet av meg til slutt.

Jeg vil skrive om dette, fordi jeg vil at alle skal vite at den dagen jeg dauer, så er det ikke fordi jeg fikk sjansen til å bli en oppegående gammel dame, som spilte bingo og suste rundt med rullatoren.
Nei, det er høyst usannsynlig. Med en sykdom som spiser deg sakte opp innvendig, så blir det nok ikke så hyggelig å bli gammel.
Men jeg gruer meg ikke.
Fordi jeg skal gjøre dette så skånsomt som mulig for meg selv og familien min når den tid kommer. Men det er ikke ennå.
År, etter år, har jeg gjort tiltak og kjempet for å bli frisk, men år, etter år har jeg sakte, men sikkert tappet energi, krefter og kroppen blir svakere og svakere.
Jeg har mange bra dager, men de blir færre og færre og kommer sjeldnere og sjeldnere.

Heldigvis elsker jeg livet mitt og har opplevd SÅ mye gøy og innholdsrikt. Jeg har tenkt å fortsette med det til jeg ikke greier mer.
Det er derfor jeg ignorerer smerter og sykdom og heller tar en tur ut. Det er derfor jeg drar på tur, selv om jeg er sjuk.
Jeg har blitt kritisert fordi jeg ble sett på handletur i Sverige, selv om jeg hadde fortalt at jeg hadde feber og var syk, så jeg ble kalt en løgner.
Men jeg var på handletur MED feber, det var det ingen som tenkte på. At jeg kanskje brukte en halv dag på å psyke meg opp til den handleturen?
Jeg var også på konsert MED infeksjon. Fordi jeg gav blaffen.

Uansett – det å dø var temaet.
Det mener jeg man må få lov til å velge selv! Ja, selvmord er tabu og det er mye mas om å stoppe det og prøve å forhindre sånt.

Men det er vel forskjell på:
En forvirra tenåring med forbigående identitetsproblemer… eller en deprimert kvinne som er blitt forlatt? Folk som ikke ser veien ut, men som kan hjelpes. Det jeg kaller midlertidig håpløshet…

…og permanent håpløshet:
De som år, etter år sliter og til slutt avgjør at de ikke vil mer. De som ikke har noe liv, lever i smerter, eller føler at de har gjort sin innsats på jorden?

Eller er det det samme? Må vi redde alle?

Hvem er det som har rett til å vurdere hvem som skal få lov å ta en egen vurdering av eget liv?

Feilbehandling i 2001

1. På grunn av revmatiske smerter (etter borreliasmitte i 1997), ble jeg i rundt 2001 anbefalt (nesten truet) til å starte medisinering på SSRI (antidepressiva) som smertelindring. De sa den gang at jeg hadde fibromyalgi. Det ble ikke gjort noen forundersøkelser, de ble bare skrevet ut og jeg fikk beskjed om at legen ikke ville behandle meg lenger om jeg ikke tok disse.

2. Raskt etter oppstart ble jeg veldig dårlig, jeg ville slutte. Legen sa jeg sannsynligvis responderte dårlig på dette merket og gav meg et nytt. Og et nytt og et nytt, jeg tror jeg fikk ca 4-5 forskjellige typer SSRI på få uker.

3. Jeg begynte å reagere med oppstemthet i perioder, frem til jeg falt om av utmattelse. Dette sa jeg til fastlegen den gang, som svarte med å si at jeg var manisk-depressiv i steden. Fortsatt ingen undersøkelse, men jeg ble henvist direkte til DPS. Der ble det heller ikke foretatt noen undersøkelser, men jeg ble satt rett på antipsykotika etter fastlegens anbefaling.

4. Jeg ble veldig syk og mistet totalt kontakt med omverdenen. Jeg ble «flat», fikk angst, selvmordstanker og stort sett samtlige bivirkninger det er mulig å få. Jeg mistet evnen til å være kreativ, skrive og male, samt løse oppgaver og kryssord. Jeg har tidligere jobbet som journalist, så dette gikk hardt innpå meg.

5. Legen sa jeg ikke måtte slutte på antipsykotika, men jeg kunne få angstdempende i tillegg. Til slutt gikk jeg på 6 medisiner daglig, bl.a. sovemedisin, angstdempende, epilepsimedisin, vanndrivende osv. osv. Denne cocktailen gikk jeg på i ca 3 år, fram til:

6. 2004: Jeg ble gravid og fikk beskjed om at jeg måtte ta abort.

7. Jeg nektet og sluttet umiddelbart på alle medisiner, noe jeg ble sterkt anbefalt å la være.

8. På grunn av «faren» for akutte maniske episoder sa de at jeg måtte gå til tett oppfølging hos psykiater.

9. Psykiateren het Arild Schillinger og han sa at jeg var den «mest normale» pasienten han hadde hos seg og lurte på om jeg virkelig kunne være diagnostisert riktig? Jeg svarte som sant var at det vet jeg ikke, men legen min sier det. Schillinger ønsket full utredning siden han mistenkte feildiagnose, noe han foretok i 2004.
Han oppdaget også at jeg var medisinert på feil doser.
Jeg er den eneste jeg vet om som har det skriftlig at jeg IKKE er psykisk syk.

10: I dag har jeg en frisk sønn på 15 år, takket være Schillinger, jeg har knapt rørt en paracet siden da og det finnes ikke antydning til psykisk sykdom. Men jeg har fortsatt borreliose (ME i følge Norge).