Kjære Jan Øivind

I dag har det gått 3 uker siden teksten under ble skrevet. Det er veldig personlig, så jeg har kun delt det med et bittelite utvalg av mine venner. De jeg stoler på.
Med vilje, så delte jeg det på Facebook med begrensning på at kun mine nærmeste kunne se det. Det lå ute i et par timer.
Det som overrasker meg mest, er at disse hyklere snakker bak min rygg om at jeg har delt noe så personlig og at det er over grensen til hva som er ok.
… og så deler de innlegget etterpå!
I sjokk over min personlige åpenhet, deles innlegget og vises til mennesker som jeg IKKE hadde lagt til som folk jeg ønsket at skulle lese dette.

Men – det er jo en blogg og den er ikke låst for de som kjenner webadressen. Så hvis dere som føler dere sjokkerte og som gode samfunnsborgere har lyst å fortsette å dele dette, så gjerne for meg.
Men tenk bittelitt på hvem som er med på «mobbingen» og hvem som kaster stein i glasshus.

Uansett, teksten ligger her ennå:

Etter en fantastisk dag, en av de beste på lenge, etter sykdom og masse styr ble bomben droppet.
Jeg har denne dagen vært til MR av bukspyttkjertelen og venter fortsatt på svar. Usikkerheten og angsten rundt det å lure på om man har svulster i kroppen, henger som en tung tåke over meg.

For en uke siden var du hos meg og jeg lå inntil deg og fortalte om min redsel. Min redsel for å bli forlatt etter flere år med sykdom og fordi jeg var redd jeg ikke var den partneren jeg ønsket å være.
Du trøstet meg og jeg gråt. Jeg følte trygghet og var glad jeg hadde en kjæreste som brydde seg om meg og som var tålmodig med meg. En som aldri klaget over meg og som tar meg som jeg er. Jeg tenkte at «dette klarer jeg», så lenge jeg har mennesker rundt meg som er glad i meg.

Men så var det denne dagen da, nøyaktig 2 døgn siden. Jeg følte meg i litt bedre form enn på lenge og vi gikk en tur ut. Havnet tilfeldigvis blant gode venner og en knallbra konsert. Jeg tåler ikke alkohol, så jeg drakk ikke annet enn et par slurker øl.

Du sa til meg; – Hvis du vet om noen flere konserter, eller noe som skjer, så si ifra, så kan vi gå ut og kose oss, for dette var virkelig gøy!
Jeg kjente varmen i brystet og håpet om en koronafri fremtid med musikk og gode venner var der.

Ute på konsert sammen for to dager siden <3

Vi kom hjem og la oss på sofaen, jeg krøp oppi fanget ditt og tenkte – For en fin dag! Jeg elsker han virkelig.

Så ringte telefonen din og du løp ut.

Ut? Hvorfor ut, klokka er jo tolv om natta.

Jeg ble sittende og lure på hva som skjedde og etter hvert gikk jeg ut på verandaen for å se om alt var bra med deg. Jeg hørte deg langt nedi gata, flire og le og fortelle om konserten.
Jaja, tenkte jeg. Det er vel en kompis, eller noe sånt. men hvorfor gå ut?
Jeg ropte etter deg og jeg hørte du sa; «- Noen maser, jeg må legge på».
Noen, tenkte jeg? Hvem er det som ringer midt på natta og ikke vet hvem jeg er?

Du kom inn igjen og jeg spurte hvem det var.
Det var PRIVAT, tenk!! Ikke noe JEG hadde noe med!

Eh, ok? Etter 10 års forhold begynner du å løpe ut og ta private telefoner midt på natta??

Jeg gadd ikke mase mer, fordi for et par måneder siden betrygget du meg om at du var til å stole på. Du sa du elsket meg etter en krangel og jeg trodde på det.
Jeg brukte 3 år på å lære deg å kjenne og å stole på deg. De siste 7 årene, gjorde jeg det også. Helt til nå.
Jeg har vært igjennom ild og vann på grunn av deg og din frihetstrang og lysten din til å gjøre som du selv vil, uten å ta hensyn til meg, eller andre.
Jeg har akseptert det, fordi jeg vet at du trenger det. Du er en mann som føler deg bundet om du ikke kan gjøre som du vil.
I mitt naive hode, har jeg tenkt at din frihet er viktig og så lenge du har den, vil du ikke svikte meg. Så jeg har gått med på det meste.

Så feil kan man ta.

Når telefonen igjen ringte klokken ett og du nok en gang løp ut for å ta den, fikk jeg en vond klump i magen.
Jeg satt i noen minutter og tenkte «-Skal jeg sitte her, eller gå etter han?».

Etter en stund valgte jeg å gå etter. Jeg vet jo at du har problemer i familien din og jeg tenkte det måtte være noe alvorlig. Jeg ble redd. Veldig redd.

Jeg tok deg igjen og du ble irritert.
Du mente at jeg bare burde akseptere din rare oppførsel og slutte å stikke nesa mi i andres saker!

Jeg ble kjemperedd, fordi sånn har du aldri oppført deg før. Jeg begynte å tenke på andre ting, at du også har vært litt avvisende og litt irritabel. Jeg tenkte også på kommentarene dine om bartenderen tidligere på kvelden, da jeg sa at hun så fin ut. Du svarte; «-Ja ALT vil se fint ut på hun der». Jeg sa at jeg var enig i at hun så bra ut. Det kom noen flere kommentarer om bartenderen, men jeg gadd ikke si noe.
Jeg tenkte ikke så mye over det heller, annet enn at du er mann og at det er lenge siden du har vært blant folk. Men makan til testosteronbombe?

Uansett, så ante jeg ugler i mosen, så jeg begynte å spørre. Jeg la til at det er HELT greit for meg at du har private samtaler, så lenge du kan love meg at det ikke har noe med forholdet vårt å gjøre, eller at det er noe alvorlig som kan påvirke meg.
Det hadde det ikke, men du nølte da jeg spurte om det hadde med forholdet vårt å gjøre.

Da kom det til slutt frem at det var et kvinnfolk som ringte.

«-Hvem da», spurte jeg?

Det kunne da FOR FAEN være hvem som helst, man møter da folk i butikken, eller på stranda!! Hele tiden!!

Joda, men de pleier vel ikke ringe en kl. ett om natta, så man må gjemme seg når man tar telefonen for det?

Jo, hvis samtalen var PRIVAT, så gjorde man det. Jeg måtte da fatte og begripe det og jeg måtte bare TA MEG SAMMEN og slutte å spørre!!! Du hadde aldeles ikke gjemt deg, det var en helt vanlig ting å gjøre.

Vel, jeg er jo ikke dum, så jeg spurte mer. Jeg vil faktisk vite sannheten, selv om den er brutal.

Sannheten var at dette kvinnfolket var litt full og det var en strek i regninga at hun ringte når du var hos meg.

Du gned det inn i fjeset mitt at du hadde tatt henne med hjem på hytta og hatt sex med henne og du ANGRET ABSOLUTT IKKE!!!

Jeg ba deg pent om å ikke smøre det inn, at du ikke angret, men du virket som at du ville gjøre meg vondt; Du sa at «-DU VIL JO HØRE SANNHETEN og DET ER SANNHETEN».
Ikke bare det, men det var jo litt min feil også at du hadde gjort dette.

Jeg ble helt satt ut, jeg fikk angstanfall og gråt til jeg mistet pusten. Hun ringte igjen og du forlot meg gråtende hjemme alene. Hun var plutselig viktigere for deg enn meg.

Jeg fikk vite at dette var jo noe du måtte gjøre, for du var så lei av at jeg påtok meg denne «offerrollen». Det var jo liksom så «synd på meg», som var syk og ensom. Du orket ikke sånne folk.
Jeg ble enda mere lei meg. Jeg følte at du var ond.

Jeg dristet meg til å spørre; «- Har du gjort dette før?»

«- Ja.» Sa du, helt upåfallende. Som om det var helt ok.

Jeg ble kalt muslim som skulle kontrollere folk og jeg måtte da fatte og begripe at det var sol og sommer og du hadde jo bare hatt et lite eventyr. To faktisk. (Muslim forresten? Er det meg, eller deg som driver med flerkoneri, her nå?)
Det var min egen feil som hadde det så vondt, fordi DU hadde jo ikke tenkt å si noe til meg og det var best om jeg ikke visste noe, for min egen del.
Jeg fikk klar tale om at du ikke kunne noe for dette, fordi du ble rett og slett forført og du kunne ikke stoppe det. Du hadde null kontroll.

Jeg ble faktisk selv sjekket opp for noen uker siden og jeg forklarte deg at det er normalt å si «-Sorry ass, men jeg er opptatt».
Det har kanskje ikke du hørt om? Ble du voldtatt, siden du ikke kunne stoppe det?

Men normale ting for oss andre, er helt uaktuelt for deg. Fordi du er så unik, du. Du skal gjøre alt som er unormalt og alltid være en rebell, som hater normale ting.
Så disse to eventyrene kostet oss fremtiden.

Jeg sa flere ganger at det ikke er selve hendelsen som opprører meg og gjør meg trist, hadde det enda vært en forbigående fylle-episode, kunne man kanskje tenkt at du ikke mente det. Shit happens, liksom.

Men du sa flere ganger at du mente det og du sa høyt og tydelig at du gjorde det FORDI DU HADDE LYST og du angrer ikke.

Så i to døgn har jeg nå vært i sjokk, jeg har grått til jeg ikke har flere tårer igjen.
Jeg har sendt melding til deg, som du ikke svarer på.
Jeg føler meg ubetydelig og som en klut som er vridd opp, tråkket på og kastet.

Han her sover jeg sammen med nå.

Jeg vet at menn i din alder ofte må ha en bekreftelse på at de fortsatt er attraktive. De finner seg yngre damer, kjøper Porsche, eller motorsykkel.
Hadde du enda valgt motorsykkelen.

Men nei. Heldigvis er damer i vår alder nøkterne og har blitt så voksne at vi har kommet frem til hva som er best for oss. Sånne som deg er ikke best for oss.

Jeg hadde håpet i et par døgn nå, at du ville ta kontakt, komme krypende på dine knær med roser, diamanter og si unnskyld. På ekte romantisk vis. Men jeg kjenner deg, stoltheten din overgår din kjærlighet til meg.
Du sa til og med at du aldri hadde elsket meg. Du elsker bare barna dine.
Men for et par måneder siden sa du at du elsket meg. For første gang i vårt forhold. Det var også første gang du løy for meg, da. Eller så lyver du når du sier du ikke gjør det.
Jeg vet ikke lenger. En av de er løgn, i alle fall.

Uansett, selv om du hadde kommet krypende, ville jeg aldri stolt på deg igjen.

Samtlige av mine kjærester har vært utro mot meg unntatt Frode. Du var den eneste som ikke hadde vært det, unntatt han. Jeg trodde faktisk det var håp. Men det var bare en illusjon.

Jeg har hele tiden sagt at Jeg elsker deg, fordi du er snill. Ikke er du utro, ikke er du voldelig og sist men ikke minst er du ærlig.
Nå er det bare det med volden igjen. Men den tok jeg meg av.
Da jeg dro til deg, håpet jeg faktisk at du knakk nesa. Dessverre var jeg ikke sterk nok.

For deg er dette bare en bagatell, et lite eventyr.
For meg er dette toppen av svik. Det er dråpen.
Men jeg er jo offeret og en dramaqueen, så jeg kan bare ha det så godt. Sånne folk vil ikke du ha i livet ditt.

Men… Om ikke det skjer et mirakel, så:
Farvel kjære Jan Øivind.
Vi har hatt vår siste båttur sammen.
Jeg elsket deg faktisk.

Vår siste båttur sammen.

I dag ringte du og lurte på åssen det gikk med meg. Jeg sa det gikk dårlig.

Du ble trist av at jeg reagerte som jeg gjorde. Du synes jeg overdrev. Du sa du valgte bevisst å ikke trøste meg når jeg fikk angstanfall, fordi du bestemte deg for at jeg ikke skulle manipulere deg, fordi jeg var så dramatisk bestandig.
Det var ditt forsøk på å høres ut som du brydde deg om meg.
Du var ikke lei deg for det du hadde gjort, men for min reaksjon. Det var den som opprørte deg. Ikke at du hadde gått bak min rygg og sveket meg.

Du sa til og med at du ikke var helt sikker på om du var ferdig med denne fasen du var i.
Jeg forstår at du har fått smaken på damer. Typisk.

Midlivskrise, heter det. Ganske vanlig fenomen, men ikke særlig hyggelig for oss som sitter igjen. Les om det her.

Og det rare med hele greia, er at du… som hater alt som er klassisk, du kan ikke fordra alle de såkalt «normale» også er det du som faller rett opp i den mest klassiske utroskapsaffæren som finnes.
Det som imponerer meg med en mann, er jo at de ikke er som alle andre.
Men…
Eldre mann har seg med yngre kvinner, for å få bekreftet hvor «mann» han er.
Jeg som trodde du var spesiell.

Men så velger du bevisst å forkaste forholdet med meg for å ha tilfeldig sex med andre damer.
Så mye betydde jeg og de 10 årene vi hadde sammen.

Ari Behn sitt «Med
hjem»

Du kødder ikke med flått lenger.

Jeg blir bitt av den dritten hvert år. 3-5 ganger hver sommer.

Til og med midt i byen i november, fikk jeg flåttbitt.

Hadde jeg visst hva slags skader den kan gjøre den gang, hadde jeg vært mere redd. Livredd, faktisk!
Fordi skadene etter borrelia kommer nemlig snikende.

Når du blir bitt, sier legen at du må vente litt og se an. Hvis du da får det klassiske utslettet med ring rundt, så får du antibiotika for to uker.

Det er jo en vits!!
To uker holder akkurat til å erte bakterien litt, gjøre den litt sterkere og gjemme seg.

Har du flaks og tar de to ukene umiddelbart, kan du rekke det. Kanskje.

Men venter du litt som legen anbefaler, får bakterien fotfeste. Da trenger du nemlig MINST 6 ukers antibiotikakur. Bredspektret. Har du fått lammelser og påvirkninger i nervesystemet, er det sannsynligvis for seint og du trenger antibiotika intravenøst og over flere måneder, eller år.

Vet du hva som skjer hvis du ikke dreper den umiddelbart?

Den kapsler seg inn og gjemmer seg i muskler og skjelett. Og ligger der og venter. I dager, uker, eller år.

Helt til du blir sjuk av noe annet. Det kan være en infeksjon, et brukket bein, stress, et traume, eller noe som setter kroppen litt ut av spill.

Da er du nemlig litt svakere og bakterien ser sitt snitt til å angripe deg. Det er DA det smeller.

Men da er det for seint, nemlig. Da har nemlig bakterien formert seg og foretatt utallige celledelinger inni kroppen din allerede og de er i overtall og du er taperen.

I mitt tilfelle har den angrepet sentralnervesystemet (CNS).

CNS er det som styrer alle organer og autonome funksjoner i kroppen (ikke viljestyrte). Dvs. Blodtrykk, puls, hormonelle endringer, blodsukker, temperatur, hjerterytme, nervesignaler, osv.

Det er vanskelig å forstå at noen kan ha såå mye rare, sjeldne tilstander i kroppen på en gang, som ingen vet noe om.

Til slutt kaller de det ME.

Fordi alt slutter å fungere normalt og kroppen kollapser etter små anstrengelser.

ME kan være infeksjonsutløst, eller komme av andre ting; medisiner, kreft, kyssesyken, dødsfall, bilulykke, osv, osv.

Jeg har noe som heter (G93.3) Post Viral Myalgic Encephalomyelitis (with PEM – Post exertional malaise). Det betyr ME etter infeksjon.

Men det rare er at ingen skjønner hvilken infeksjon.
Selv om jeg kun har hatt borrelia.
Og selv om jeg fikk disse skadene etter borrelia.

Snåle greier.

Må man virkelig skaffe seg behandling i utlandet?

Saken er den at den behandlingen jeg tok i Polen i 2015 bremset sykdommen litte grann. Den stoppet utviklingen av lammelser der og da.

Men jeg tålte ikke så store doser antibiotika, så etter 2-3 måneder måtte jeg avslutte før tiden, så ikke jeg skulle få hjerteproblemer.

Jeg håpet i det lengste at det allikevel skulle holde. Men det gjør det ikke.

Jeg har tilbakefall og blir verre for hver måned.

Pr. i dag, har jeg fått påvist skader på 3 hjernenerver, de som styrer ansiktsmuskler, balanse, svelg og halsmuskler, noe som fører til kronisk svimmelhet. Jeg har også fått påvist skader i nervene i to armer og en fot.

De verste skadene, er de som styrer organene.

  • Jeg har hjerterytmeforstyrrelser fordi kroppen ikke klarer å gi riktige signaler til hjertemuskelen om når det skal banke fort.
  • Jeg har noe som heter Reaktiv hypoglykemi med diabetes, fordi kroppen ikke klarer å styre insulinet, så jeg får føling hver gang jeg drikker alkohol, eller spiser karbohydrater. (Det forklarer min rare oppførsel innimellom når jeg drakk før jeg visste om dette). Samt for høyt blodsukker innimellom.
  • Jeg har fått IBS (ødelagt fordøyelse) på grunn av antibiotikabruken.
  • Jeg har blitt allergisk mot kjøtt.
  • Sist men ikke minst, skjer det uforklarlige nye ting hele tiden.

Alle skader er påvist hos spesialister i Norge. De fleste hos private spesialister, siden det offentlige ikke har kompetanse, eller vilje nok til å utrede skikkelig. De tror bare du er psykisk syk, eller hypokonder.

Stamcellebehandling??

Det er ingenting av disse tingene som er innenfor normale, kjente sykdommer i Norge. Allikevel kjenner jeg mange som har det nesten sånn som meg. Alle har blitt bitt av flått. Og nesten alle har MS, eller ME-diagnose. Noen har fibromyalgi, eller andre diffuse diagnoser, som ikke gir rett til behandling.

Etter å ha snakket med flere leger og spesialister, har jeg fått vite at den eneste behandlingen som kan gjenopprette skader i nervesystemet, er stamcellebehandling.

I Norge er det ingen som får det.

Det er noe forskning som foregår med behandling på MS-pasienter med stamceller. Men de fleste får det ikke, fordi enten er de ikke syke nok, eller så er de for syke.

Stamcellebehandling er det flere som selger hus og hjem for å utføre i bl.a. Moskva. Det koster mellom 500.000,- og 1.000.000,- kr.

Man kan også dø av behandlingen, siden enkelte ikke tåler cellegiften som gis i forkant for å slå ned immunforsvaret.

Hvordan greier man hverdagen?

Folk lurer noen ganger på hvordan jeg klarer alle de tingene jeg gjør og hvorfor jeg ikke tar hensyn til sykdommen min.

Svaret er:

  1. Jeg ønsker å leve livet til det fulle, helt til jeg ikke klarer det lenger. Fordi jeg vet at den dagen kommer, før den gjør det hos de fleste andre.
  2. Jeg har god trening i å ignorere smerter og symptomer.
  3. Jeg elsker livet mitt
  4. Det er ingen som gjør ting for meg

Jeg er ikke rasist, MEN…

Og der er jeg også. MEN.
Fordi ikke alt handler om rasisme, nemlig. Det handler også litt om å bli krenket.

Det er faktisk galskap å gifte bort unge kvinner. Det er hinsides å steine hverandre. Å voldta i en eller annen Guds navn.

Uansett hvor du snur og vender deg, så finner du gærninger.
Til og med naboen din kan være en sadist. Gubben din, kollegaen din, kjerringa di. Eller en politimann.
De finnes OVER alt.
Men du er ikke rasist selv om du oppdager det.

Det burde nemlig være lov å si i fra når noe er fullstendig på trynet. Uansett hvem som står bak.

Jeg tenker at å dele artikler fra resett og document handler litt om rasisme.
Fordi disse er ensidige, fokusert på kun artikler om migranter som gjør gærne ting, eller får noe bra andre ikke får.
Og folk lar seg rive med. I urettferdighetens navn.

De tror virkelig at det er sånn som media fremstiller det. De tror virkelig at de fleste innvandrere knivstikker, tar over landet vårt med moskeèr og griller katter på gaten.

Men nå skal jeg fortelle dere en sjokkerende hemmelighet:
Nordmenn gjør det samme.

Kanskje ikke alle, men noen. Det finnes faktisk nordmenn som dreper andre, voldtar og til og med plager dyr. Og de bygger og de bygger. De baner seg fram og tror de er sentrum i universet.

Forskjellen er at de fleste nordmenn som gjør det, har enten en skrue løs, eller de har vokst opp med noen psycho foreldre.
Innvandrere som gjør det, kommer fra krig og traumer og har kanskje sett søstera si bli spist opp av en hund, etter å ha blitt voldtatt av 13 IS-medlemmer.

Likheten mellom disse, er at ALLE trenger traumebehandling, eller bli sperra inne på livstid. Svart, gul, eller hvit.

Vi nordmenn tror at geitost er selve monumentet for norsk kultur. Vi tror vi lever i et trygt og økonomisk fritt land, med fantastiske helsetjenester og staten i ryggen om vi skulle få problemer. Men vi tar feil.
Vi lever i et kuet og kontrollert samfunn, vi har ikke ytringsfrihet og vi har ingen rettigheter. Vi har heller ingen trygghet og vi kan kun stole på oss selv.
Vi er som alle de andre, vi har bare ikke skjønt det.

Vi hyller 17. mai og kaster nesten opp når andre nasjoner tar med sitt flagg i tog.
Men thaimat skal vi ha? Men helst uten flagg, da og gjerne servert på hjørnet etter barnetoget.

Eller hva med regnbueflagg?
Meningen for folk flest er jo å symbolisere kjærlighet, samhold og fellesskap.
Men til og med her blir det rasisme, fordi de kristne føler seg jo tråkket på og krenket av regnbueflagget. Og de homofile er trakassert av de kristne.
Muslimene er også trakassert av de kristne. De kristne er hetset av både muslimer og homofile.
De svarte er krenket av negro sukkerkulør, pippi langstrømpes negerpappa og samene er krenket av joikaboksen.
Damer i 40 åra med oppklippet hår bak, er krenket av Karen-memes og de fleste blir krenket av meg.

Vi lever i krenke-tidsalderen og hvem vet hvordan dette vil bli?

Vi er fanden meg totalt blinde og lever et liv med skylapper alle sammen.

Ta dere sammen.

Tanker om borrelia

Fastlegen min sa jeg hadde borreliose, så hun henviste meg til infeksjonslege. Infeksjonslegen avviste meg og sa det ikke kunne være borreliose, så jeg dro til Dr. Luneng, som påviste borreliose.

Fastlegen ville jeg skulle gå til privat behandling, siden jeg ikke fikk behandling i Norge, så hun ba meg ta nye prøver, som igjen viste at jeg hadde borreliose, deretter sendte hun meg til flåttsenteret på sørlandet.
Flåttsenteret ville ikke ta meg i mot fordi de mente jeg ikke hadde borreliose, så de mente jeg skulle la fastlegen ta seg av meg.

Jeg hadde fått ny fastlege som mente jeg ikke hadde borreliose, det tok et halvt år før hun skjønte at jeg virkelig hadde borreliose, så da sendte hun meg til infeksjonslege igjen og krevde akutt innleggelse! Dette tok 8 måneder. Infeksjonslegen mente jeg ikke hadde borreliose og at det måtte være nevrologisk, så han sendte meg til nevrolog.

Nevrologen brukte 2 år på å ta meg inn og i mellomtiden fikk jeg nye flåttbitt og ble re-smittet minst to ganger, men selv om jeg hadde gamle positive prøver OG nye bitt, mente de at jeg aldri hadde hatt borreliose og de kunne ikke svare på hva det var jeg hadde tatt bilder av, når jeg viste de bilder av en flått som satt på armen min og 4 dager senere en stor, rød ring, pluss journal fra legevakta…

SÅ derfor ble jeg sendt til spinalpunksjon for å dobbeltsjekke at de hadde rett, men dette klarte jeg ikke å gjennomføre, så ny runde hos nevrologen mente jeg ikke hadde borreliose, men et ØRENESEHALS-problem!!?
Derfor ble jeg sendt til ØNH hvor de konkluderte med at det ikke var et ØNH-problem, fordi de mente det var sannsynlig at det var borreliosen som var årsaken, så derfor sendte de et skriv til legen om at jeg burde henvises til sørlandet for behandling og at jeg burde henvises til en ortoped for nerveskadene i armen, de nerveskadene i ansiktet og tunga hadde ikke noe med dette å gjøre, så DET var et mysterium.

Men det KUNNE hende jeg hadde virus på balansenerven, selv om de sa at det egentlig ikke var en sykdom, men en betegnelse på noe de ikke visste hva var!

PUH!

I mellomtiden dro jeg til Polen og fikk 3 måneders behandling så jeg kunne stå på beina inntil videre. Takk helsenorge, jeg trenger egentlig bare et nett å fanges i, for nå har jeg vært ball på vidvanke lenge nok.

Noen måneder senere var helvete løs igjen. Så klart.

Fordi den behandlingen varte ikke så lenge, fordi jeg var for redd til å gjøre dette alene, jeg fikk nemlig enorme bivirkninger og trodde jeg skulle dø…

Men som plaster på såret, får jeg henvisning til Jeløya Kurbad for å lære meg å leve med kroniske smerter.

En tur på Jeløya Kurbad for såkalt «opptrening», det ville gjort godt for kropp og sjel. I hvertfall for psyken min.

Trodde de.

Fordi det er veldig vanskelig å trene seg opp fra kronisk infeksjon som ikke er blitt behandlet tilstrekkelig. Men det skjønte jo ikke de, så det endte med innleggelse på sykehus pga. total kollaps.

Jeg sa jeg hadde borrelia, men det trodde de ikke på.
Jeg hadde lammelser, synsforstyrrelser, gangvansker, balanseproblemer og talevansker. Jeg var skjev i ansiktet, men de sa jeg bare kunne dra hjem og legge meg.
Jeg gikk hjem og la meg.
Barna mine måtte mate meg.

Siden den gang har jeg sakte kravlet meg på beina, jeg har gjort alt jeg kan for å greie meg, men jeg ser at sykdommen sakte men sikkert spiser meg opp fra innsiden.

Den ene diagnosen etter den andre utreder de, men finner ingenting. Så rart? Alt er så diffust med meg.

Men hvor forbanna vanskelig kan det være da?
Jeg ble bitt av flått!
Ikke bare en gang, men hvert eneste år.

Jeg fikk ring rundt bittet i hvertfall 3 ganger (eneste bevis for at man er smittet av borrelia).
Jeg fikk alle symptomer på borrelia.
I ettertid er det påvist på 8 prøver at jeg har borrelia.
Men ikke i Norge. Som har så flinke leger.

Jeg har samtlige symptomer på nevroborreliose.
Jeg fikk aldri behandling i Norge.
Behandling som ble gitt i utlandet har hjulpet litt, men har vært for eksperimentell, siden denne har vært utført på eget ansvar.

Men nå som jeg har gitt opp, sier de at jeg har hatt borreliose.

Jeg har fått nerveskader og postviral utmattelse pga. borreliose. Som ikke eksisterer.

Skikkelig bra jobba, helsenorge.

Dagen jeg tenkte å ta livet mitt

Jeg gikk en gang i tiden til en psykolog, som var ganske fornuftig.
En dag sa jeg til han;

– Jeg tror jeg er gal, jeg tenker å kaste ungen min utfor verandaen.

Ungen var 4 måneder og hadde kolikk. Ustanselig.

– Men kommer du til å kaste ungen din utfor verandaen da?

Hva er det for slags spørsmål…

– Så klart jeg ikke kommer til å kaste ungen utfor verandaen, jeg er jo ikke gal!

Nettopp, sa psykologen.
De som er gale, hadde kastet ungen, de som ikke er det, bare tenker tanken men gjør det ikke.

Så da tenkte jeg at det faktisk er greit å tenke at man vil dø innimellom uten å dø.

Alle tenker det nemlig. En eller annen gang tenker de at de vil dø. Men det er tabu, ingen forteller andre at de tenker på det. For da er jo helvete løs.

Eller er det jeg som er fjern nå? Er det bare meg?

Noe som bringer meg videre til tanker om dødsangst:

Døden er jo det mest ukjente og mest naturlige vi har. Ingen har peiling på hva som skjer, selv om enkelte hevder å vite det.
Noen tror på et liv etter døden, noen tror på paradis og atter noen på dommedag. Ingen har svar.

Men er egentlig døden så skummel?
Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har «dødd» minst 4 ganger og det er det minst smertefulle jeg har vært med på. Det er det å våkne igjen, som er smertefullt.

Døden er også bare vanskelig for de som er igjen. Ikke for den som er død.
Tenk på det.

Det å dø er jo av og til også et personlig valg. Hvorfor skal man ikke snakke om det? Jeg tenker at overskriften på dette innlegget var nok til å skremme vannet av alle jeg kjenner.
Men seriøst? Er ikke det et tema som man kanskje burde snakke om?

Jeg har nemlig tanker om min egen død.
Mitt høyeste ønske er å bli frisk. Men jeg begynner å innse at det blir jeg nok ikke. Ikke i dette landet i hvert fall, eller med denne økonomien.
Så da er det for meg naturlig, når realiteten begynner å innhente meg, å begynne å snakke om å planlegge min egen bortgang.

Det er fordi jeg er realist og fordi jeg vet at det er borreliaen som kommer til å ta livet av meg til slutt.

Jeg vil skrive om dette, fordi jeg vil at alle skal vite at den dagen jeg dauer, så er det ikke fordi jeg fikk sjansen til å bli en oppegående gammel dame, som spilte bingo og suste rundt med rullatoren.
Nei, det er høyst usannsynlig. Med en sykdom som spiser deg sakte opp innvendig, så blir det nok ikke så hyggelig å bli gammel.
Men jeg gruer meg ikke.
Fordi jeg skal gjøre dette så skånsomt som mulig for meg selv og familien min når den tid kommer. Men det er ikke ennå.
År, etter år, har jeg gjort tiltak og kjempet for å bli frisk, men år, etter år har jeg sakte, men sikkert tappet energi, krefter og kroppen blir svakere og svakere.
Jeg har mange bra dager, men de blir færre og færre og kommer sjeldnere og sjeldnere.

Heldigvis elsker jeg livet mitt og har opplevd SÅ mye gøy og innholdsrikt. Jeg har tenkt å fortsette med det til jeg ikke greier mer.
Det er derfor jeg ignorerer smerter og sykdom og heller tar en tur ut. Det er derfor jeg drar på tur, selv om jeg er sjuk.
Jeg har blitt kritisert fordi jeg ble sett på handletur i Sverige, selv om jeg hadde fortalt at jeg hadde feber og var syk, så jeg ble kalt en løgner.
Men jeg var på handletur MED feber, det var det ingen som tenkte på. At jeg kanskje brukte en halv dag på å psyke meg opp til den handleturen?
Jeg var også på konsert MED infeksjon. Fordi jeg gav blaffen.

Uansett – det å dø var temaet.
Det mener jeg man må få lov til å velge selv! Ja, selvmord er tabu og det er mye mas om å stoppe det og prøve å forhindre sånt.

Men det er vel forskjell på:
En forvirra tenåring med forbigående identitetsproblemer… eller en deprimert kvinne som er blitt forlatt? Folk som ikke ser veien ut, men som kan hjelpes. Det jeg kaller midlertidig håpløshet…

…og permanent håpløshet:
De som år, etter år sliter og til slutt avgjør at de ikke vil mer. De som ikke har noe liv, lever i smerter, eller føler at de har gjort sin innsats på jorden?

Eller er det det samme? Må vi redde alle?

Hvem er det som har rett til å vurdere hvem som skal få lov å ta en egen vurdering av eget liv?