Ressursstyrke

Når man har kjempet i flere år for rettferdig behandling i helsevesenet, men til slutt forstår at det kun kommer an på en selv.
Det finnes ingen som faktisk bryr seg om deg, eller som har interesse av å gjøre deg frisk. Høres det kynisk ut?
Ja, man er sin egen lykkes smed har jeg hørt. Nå skjønner jeg hva det betyr.
Man kan faktisk ikke forvente at leger, sykepleiere og andre folk man ikke kjenner, faktisk har en genuin interesse for å hjelpe deg. De har ikke det.
De jobber med sjuke folk, fordi de er medmennesker tror du. Men den eneste grunnen til at de gjør det, er jo faktisk at de må jobbe og tjene penger, som alle andre.
Ingen liker å omgås sjuke folk hele tiden, sitte og ta i mot klaging og grave i andres elendighet. De viser medfølelse, ja. Men til syvende og sist vil de helst hjem til middag og helg.

Uansett – etter årevis med slike observasjoner, må jeg si at jeg er sjeleglad, faktisk oppriktig lykkelig for at jeg tok valget å utdanne meg til naturterapeut.
I dag har jeg vært igjennom det meste som finnes av behandlinger og utredninger (jeg kaller det symptomlindring) i det offentlige.
Til slutt forteller de meg at det eneste de faktisk kan tilby, er kurs i hvordan mestre og akseptere å være syk.
Altså, den dagen jeg går på kurs for å akseptere at jeg er syk, da har jeg tapt!
Jeg sitter på enorme ressurser, jeg kan det meste om hvordan behandle folk med eldgammel vitenskap. Min tro på meg selv var på et tidspunkt så svak, at jeg lot meg rulle med ned i den dype dalen av medisiner, bullshit og såkalt omsorg.

Men jeg våknet heldigvis.
Jeg hentet fram terapeut-bøkene mine, begynte å gi behandlinger til andre gratis, for å gi meg selv erfaring og kompetanse. Plutselig så jeg at folk ble friske, eller bedre av det jeg gjorde!
Da fikk jeg tilbake kampånden og satte meg ned og gav meg selv terapi.
Sakte, men sikkert følte jeg at jeg ble bedre.
Alle rådene om ernæring jeg hadde fulgt fra ernæringsrådgivere på sykehuset, var en saga blott! Ingenting stemte. Medisinene jeg hadde fått, hadde gjort meg ti ganger verre.

I dag bruker jeg min kunnskap og mye av min intuisjon (samiske sjaman-gener, som ikke er til å kimse av 😉 ). Det er VIKTIG å kjenne på magefølelsen, tenke selv og tenke logisk.
Hvis man føler at noe er galt, så er det som regel det.
Hvis man puster dypt og bruker sunn fornuft kombinert med kunnskap, når man langt.

Jeg har nå startet opp igjen med behandlinger (les mer på www.matveien.com), jeg føler meg 100% kompetent i det jeg gjør. Det jeg ikke kan, lar jeg være å blande meg opp i.
Jeg mener at med en kombinasjon av fornuftig legevitenskap og gammel kunnskap om naturens ressurser, kommer man langt. Lenger enn om man benytter seg av en av delene. Helhetsterapi er uvurderlig, siden man benytter alle verktøy man har. Man rydder opp i ubalanser, psykiske, fysiske, man gir kroppen den næring den trenger, tilskudd som gjenoppretter mangler, medisinerer de sykdommene som trenger det og til syvende og sist ser man på alle forhold rundt personen det gjelder.

Selv har jeg måttet skjerpe meg og det har ikke vært lett.
Jeg har kuttet ut mange medisiner, jeg har endret kosthold, jeg har måttet kutte ut mennesker i livet mitt, som gir meg negativ energi. Jeg har måttet hvile på dager jeg ikke vil, jeg har måttet jobbe på dager jeg er energiløs.
Det er sånn livet er.

Igjen: «Man er sin egen lykkes smed» og når man forstår det uttrykket, det er da ting skjer.

Bare en katt?

Jeg elsker dyr! Katter, hunder, marsvin, whatever. Dyr er trofaste skapninger, de vil aldri forlate deg og de vil aldri svikte deg.
De er som små barn. Er det noe galt med de, så er det eiernes feil. Eller foreldrene. Det er aldri barn, eller dyrs feil om de oppfører seg dumt.

Søte, Tara-pusen kom til oss, etter at matmor falt om og døde. I flere uker hadde jeg sett på katter til salgs på Finn.no og jeg var lykkelig over å kunne ta vare på den lille, redde pusen.
Ja, vi har allergier i familien, men vi har hatt katt før, så med en zyrtec om dagen, har dette gått fint.

Tara var vettskremt. Hun bodde under sofaen i en uke. Hun tisset på seg, røytet og spiste ikke. Hun lot seg ikke håndtere og jeg forstod at her trengtes tålmodighet og en goood porsjon kjærlighet.

Tara kommer til oss

Tiden gikk og Tara begynte etter hvert å komme frem fra sofaen om nettene. Hun åt og gikk på kassa og gjorde fra seg.

Og vi ble mere og mere allergiske.

Etter flere uker var Tara en trygg pus, som ville kose og gni seg i fjesene våre. Vi nøys og tårene rant, men Tara fikk lov til det. Hun fikk også lov til å gå på bordet. Det pleier ikke dyr å få lov til hos oss, men regler er litt tidlig å innføre nå.

Så fikk vi korona i hus. Allergien blomstret opp og jeg ble lagt inn på sykehuset for anafylaktiske sjokk og ekstrem allergi.

Tara måtte dessverre flytte 🙁

Jeg spurte noen venner som jeg stolte på, men det er jo ikke bare å ta i mot en katt, så jeg la ut en annonse på Finn.no
Flere henvendelser kom, men jeg falt for et ungt par, som bodde landlig til på Larkollen. De lovet Tara årlig helsesjekk, vaksine, chip og sterilisering, samt masse kos og landlig uteplass å fange mus på.

De hentet Tara og jeg var trist, men tenkte at dette var best for henne. Det unge paret lovte å gi meg oppdateringer og fortelle hvordan det gikk.

To dager senere spurte jeg og de svarte at hun var litt nervøs, men at det gikk bra.

Så gikk det tre hele uker uten at jeg hørte noe. Jeg spurte igjen og fikk servert en sinnsyk historie:

Jeg ble jo helt satt ut, men tenkte det var bra disse snille menneskene tok vare på henne… Helt til jeg slang meg i sofaen og åpnet Facebook litt senere:

Hva fanden???

Det er jo Tara… Jeg er helt sikker på at det er Tara!! Jeg ringer Jeløy dyresykehus og reiser dit midt på natten for å sjekke. Javisst, det ER Tara.

Sykehuset kunne fortelle at det hadde vært «noen» der og levert henne som en hittekatt som ingen eier. Så klart, det er ENKELT å gjøre sånt med bare en katt. Bare en katt uten chip, bare en katt man ikke har betalt for. En ubetydelig katt, som ingen vil ha.

Stakkars lille Tara.

Jeg kan ikke la henne bli satt i et nytt fosterhjem, så jeg tar henne med hjem igjen.

Så tar jeg noen telefoner og sjekker litt. Det viser seg at det unge paret, som skulle chippe henne og ta vare på henne, har prøvd å kvitte seg med henne, ved å fortelle en historie til kattehuset om at de hadde funnet henne forlatt på Kambo.
Historien var ikke helt vanntett, så kattehuset ønsket at de slapp henne ut igjen der de fant henne, siden det ikke var noen indikasjon på at hun ikke hadde en eier, eller hadde vært forlatt, eller ute lenge.

Det unge paret har da funnet ut at de heller skal dumpe henne hos veterinæren, som selvsagt ikke kan la være å ta henne inn, når de forteller at de mistenker at hun er skadet.

Tara er ikke skadet, hun har heller ikke FIV, hun har ingen symptomer på det og hun er heller ikke testet for dette. Det er løgn fra ende til annen.

I dette øyeblikk slutter selvsagt Taras nye eiere å svare. Men jeg er forbannet.
Kan ikke folk oppføre seg bittelitt normalt?

Jeg vet jo at det er en risiko å ta, når man gir bort et dyr uten betaling. Men siden Tara var gitt til meg gratis, følte jeg at det var feil å ta betalt. Jeg følte også at det var feil, siden de nye eierne skulle bekoste veterinær, chip og kastrering… Men det gjør jeg ALDRI igjen. Ingen dyr i mitt eie, skal noen gang behøve å bli behandlet som

BARE ET DYR!

Tara er nå tilbake hos oss. Hun koser seg glugg ihjel, leker, spiser og vi nyser, gnir oss i øynene og knasker zyrtec.

Men det er verdt det. Denne gangen er det dyrebeskyttelsen/kattehuset som står som eiere. De besørger veterinærbesøk, chip og kastrering og Tara får lov å bo her til hun har fått seg permanente eiere som kan ha henne resten av livet. Noen som bryr seg, er glad i henne og ikke dumper henne når de er lei.

Noe skal man daue av…

Når man først skal klare å pådra seg de mest sjeldne sykdommene som finnes, så bør man ta noen forhåndsregler.
Så når et team med norges fremste spesialister på allergi sier at de er usikre på om jeg med alpha-gal allergi bør vaksinere meg mot korona, så trur jeg at jeg kuler’n litt.

Jeg har blitt gjenopplivd et par ganger, hatt anafylaktiske sjokk av både narkose og medikamenter, spesielt injeksjoner. Så når ungene har bare meg igjen som forelder, så tenker jeg at det beste er å holde seg i live. Altså – ta ansvar for eget liv og ikke legge det i henda på verken de som tjener penger på å selge vaksiner, eller de som tjener penger på å gi vaksiner.

Uansett, mitt forsøk på å holde seg i live, er en endeløs kamp, det er alltid noe, eller noen som prøver å drepe meg.

Jeg har nå kommet meg helskinnet igjennom 2 år med pandemi uten vaksine.

Det er sikkert noen fler enn meg, men de færreste av de dør av å ete en vingummi-bit.

Jeg har med hensikt ventet på en svakere og mer smittsom variant av korona. Og endelig kom den, hele Norge jubler og flere lar seg velvillig smittes ned.

Jeg var ikke så velvillig, men tenkte at det var meninga den dagen jeg ble nyst på.

2 dager med feber vs anafylaktisk sjokk var ikke så mye å lure på.

Så ble man frisk da… Eller nei. Så begynte man å blø.

Uhorvelige mengder, det så ut som armageddon hver gang jeg var på do.

Etter 11 dagers blodbad, måtte jeg krype til korset og få blodstoppende (veldig milde og godt utprøvde, velkjente) medisiner hos legen.

4 dager til på disse, så begynte blødningene å reduseres.

ENDELIG tilbake til et føkkings normalt liv!

Trodde jeg, ja.

For det var nemlig NÅ jeg skulle drepes.

Ikke av korona!
Ikke av vaksine!
Ikke av blødninger!

Nei – jeg skulle få cytokinstorm, og anafylaktisk sjokk som ettervirkning av virusinfeksjon.
Ikke av vaksinen som fryktet, men av 2 små dager med mild koronainfeksjon.
Denne satte hele den autoimmune borreliakroppen min fullstendig ut av spill.

Så når jeg er ferdig med det, så tenker jeg at er jeg i rute igjen.

Tenk hvordan jeg hadde reagert på vaksinen om jeg hadde tatt den? Jeg som pleier å få anafylaktisk sjokk, elveblest, pustestans osv. av injeksjoner?
Så fikk jeg det av en liten virusinfeksjon i steden.

Nå, en måned etter står jeg fortsatt på kortison og store doser antihistaminer. Jeg har begynt sakte nedtrapping, men ting tar tid.

Litt stress, litt feil mat, en bitteliten forkjølelse, en slurk øl, så er helvete løs igjen.
Her er det bare å slappe av og vente på bedre tider.

Åssen orker DU å gå på konsert, da?

Du som er så sjuk? ME, borrelia, diabetes og alt mulig. Du kan jo umulig være så sjuk? Folk med ME, ligger jo i et mørkt rom og greier ikke å snakke. Noen av dem sitter i rullestol…

Jepp, det er HELT RIKTIG OBSERVERT!

De gjør faktisk det og jeg er sjeleglad for at det ikke er meg. Men det kunne faktisk vært meg.

Men fordi jeg tar ansvar for eget liv og helse, så er ikke dette meg!

Hadde jeg hørt på norsk helsevesen og puttet i meg alle de medisinene de ville jeg skulle ta, så hadde jeg sannsynligvis ikke vært i live.

Hadde jeg hørt på norsk helsevesen og trodd på at det ikke feilte meg en dritt, når jeg var lam i trynet, ikke greide å stå og hjertet gikk bananas, så ville jeg nok vært sengeliggende i dag.
Men nå er det sånn at jeg tar ansvar for egen helse, siden ingen andre gjør det.
Så jeg dro til Polen og fikk stoppa de verste anfallene. Jeg tror faktisk det reddet livet mitt.

Etter å ha sett døende folk, sjuke folk og angrende folk. Folk som angrer på alt de ikke gjorde. Folk som er redde og nervøse, for sjuke til å gjøre ting… Så bestemte jeg meg:

Ingenting i denne verden skal stoppe meg i å gjøre det jeg har lyst til, før jeg dør.

Ingen sjukdom i verden skal hindre meg i å leve et liv som jeg ønsker det.

Jeg brukte EN UKE på å forberede meg på å gå på konsert på fredag. Jeg sov nok, spiste sunt, utsatte meg ikke for noe stress, avlyste avtaler. For å lade opp til konsert.
Jeg var i skikkelig dårlig form før konserten begynte, men bestemte meg for å ta to paracet, spise mat før jeg dro og drikke det jeg ville.

Og det ble gøy, ja!!
Det er verdt det. Det er virkelig verdt en uke på sofaen etterpå.
Hilsen sofasliter på dag 3.

Tanum Sommarland

Eller hva som er igjen av det…

I dag har vi startet 2020 med å jakte på Geocacher i et forlatt sommerland.
I Tanum, ca en halvtimes kjøring fra Strømstad, fantes på 80-tallet Tanum Sommarland.
I 2004 ble det stengt for godt og det har forfalt masse de siste 15 årene.
Dessverre så finnes ikke vannskliene og klatretårnet lenger, men man kan se bilder av dette ved søk på Google.
I dag er det bare falleferdige bygninger igjen, som vitner om en tid som er forbi.
Stedet har fantastisk beliggenhet og er verdt å besøke, bare for å gå en tur.