Dagen jeg tenkte å ta livet mitt

Jeg gikk en gang i tiden til en psykolog, som var ganske fornuftig.
En dag sa jeg til han;

– Jeg tror jeg er gal, jeg tenker å kaste ungen min utfor verandaen.

Ungen var 4 måneder og hadde kolikk. Ustanselig.

– Men kommer du til å kaste ungen din utfor verandaen da?

Hva er det for slags spørsmål…

– Så klart jeg ikke kommer til å kaste ungen utfor verandaen, jeg er jo ikke gal!

Nettopp, sa psykologen.
De som er gale, hadde kastet ungen, de som ikke er det, bare tenker tanken men gjør det ikke.

Så da tenkte jeg at det faktisk er greit å tenke at man vil dø innimellom uten å dø.

Alle tenker det nemlig. En eller annen gang tenker de at de vil dø. Men det er tabu, ingen forteller andre at de tenker på det. For da er jo helvete løs.

Eller er det jeg som er fjern nå? Er det bare meg?

Noe som bringer meg videre til tanker om dødsangst:

Døden er jo det mest ukjente og mest naturlige vi har. Ingen har peiling på hva som skjer, selv om enkelte hevder å vite det.
Noen tror på et liv etter døden, noen tror på paradis og atter noen på dommedag. Ingen har svar.

Men er egentlig døden så skummel?
Vel, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har “dødd” minst 4 ganger og det er det minst smertefulle jeg har vært med på. Det er det å våkne igjen, som er smertefullt.

Døden er også bare vanskelig for de som er igjen. Ikke for den som er død.
Tenk på det.

Det å dø er jo av og til også et personlig valg. Hvorfor skal man ikke snakke om det? Jeg tenker at overskriften på dette innlegget var nok til å skremme vannet av alle jeg kjenner.
Men seriøst? Er ikke det et tema som man kanskje burde snakke om?

Jeg har nemlig tanker om min egen død.
Mitt høyeste ønske er å bli frisk. Men jeg begynner å innse at det blir jeg nok ikke. Ikke i dette landet i hvert fall, eller med denne økonomien.
Så da er det for meg naturlig, når realiteten begynner å innhente meg, å begynne å snakke om å planlegge min egen bortgang.

Det er fordi jeg er realist og fordi jeg vet at det er borreliaen som kommer til å ta livet av meg til slutt.

Jeg vil skrive om dette, fordi jeg vil at alle skal vite at den dagen jeg dauer, så er det ikke fordi jeg fikk sjansen til å bli en oppegående gammel dame, som spilte bingo og suste rundt med rullatoren.
Nei, det er høyst usannsynlig. Med en sykdom som spiser deg sakte opp innvendig, så blir det nok ikke så hyggelig å bli gammel.
Men jeg gruer meg ikke.
Fordi jeg skal gjøre dette så skånsomt som mulig for meg selv og familien min når den tid kommer. Men det er ikke ennå.
År, etter år, har jeg gjort tiltak og kjempet for å bli frisk, men år, etter år har jeg sakte, men sikkert tappet energi, krefter og kroppen blir svakere og svakere.
Jeg har mange bra dager, men de blir færre og færre og kommer sjeldnere og sjeldnere.

Heldigvis elsker jeg livet mitt og har opplevd SÅ mye gøy og innholdsrikt. Jeg har tenkt å fortsette med det til jeg ikke greier mer.
Det er derfor jeg ignorerer smerter og sykdom og heller tar en tur ut. Det er derfor jeg drar på tur, selv om jeg er sjuk.
Jeg har blitt kritisert fordi jeg ble sett på handletur i Sverige, selv om jeg hadde fortalt at jeg hadde feber og var syk, så jeg ble kalt en løgner.
Men jeg var på handletur MED feber, det var det ingen som tenkte på. At jeg kanskje brukte en halv dag på å psyke meg opp til den handleturen?
Jeg var også på konsert MED infeksjon. Fordi jeg gav blaffen.

Uansett – det å dø var temaet.
Det mener jeg man må få lov til å velge selv! Ja, selvmord er tabu og det er mye mas om å stoppe det og prøve å forhindre sånt.

Men det er vel forskjell på:
En forvirra tenåring med forbigående identitetsproblemer… eller en deprimert kvinne som er blitt forlatt? Folk som ikke ser veien ut, men som kan hjelpes. Det jeg kaller midlertidig håpløshet…

…og permanent håpløshet:
De som år, etter år sliter og til slutt avgjør at de ikke vil mer. De som ikke har noe liv, lever i smerter, eller føler at de har gjort sin innsats på jorden?

Eller er det det samme? Må vi redde alle?

Hvem er det som har rett til å vurdere hvem som skal få lov å ta en egen vurdering av eget liv?

Lovisenberg Sykehus og kasteball

Ja, så var vi der igjen, da. Kasteball.
Jeg er veldig vanskelig å behandle. Det er klart jeg er vanskelig å behandle, når de tror at sykdommen jeg har ikke eksisterer. Og med den følger det nemlig myye annet, som sikkert heller ikke eksisterer. Saken er innlysende:

Når kroppen er i beredskap konstant pga borrelia, så følger mye annen drit med. Bl.a. dårlig immunforsvar, inflammasjoner, infeksjoner osv, osv.

Kronisk bihulebetennelse er en av dem.
I 2012 ble jeg operert pga sammenvoksninger i bihulene. Kronisk bihulebetennelse, som jeg den gang trodde man opererte bort en gang for alle.
Jeg hadde i mitt bare liv ikke forestilt meg at man måtte gjennomføre noe slikt to ganger, men med min flaks? Selvsagt må jeg det.

Men hva gjør jeg nå?
Fordi helsenorge nekter nemlig å operere, fordi jeg er en “risikopasient” og jeg blir derfor sendt igjennom 4 forskjellige sykehus, før jeg kommer tilbake til det sykehuset som avviste meg for 10 år siden…
Som jeg faktisk slåss med for å få rett til behandling forrige gang, men som forårsaket at jeg mistet deler av lukte, og smakssans fordi jeg ikke ble operert i tide.
Samme sykehus som nektet meg operasjonen forrige gang og som sørget for at infeksjonen ble så ille, at jeg ble lagt på isolat med intravenøs antibiotika med mistanke om blodforgiftning, fordi de ikke ville behandle meg.

Og nå er vi der igjen!!
Etter 2 måneders venting og kasting hit og dit (Lysaker ØNH spesialistklinikk – Aleris – Lovisenberg sykehus), kom jeg endelig inn på Lovisenberg. Jeg gledet meg masse til denne timen, for disse er flinkest i Norge på bihulekirurgi, sies det! Og nå begynner det nemlig å haste.

Dag 1, mandag, Lovisenberg sykehus:
Der sitter det en arrogant dame og vil helst ha meg ut døra, før vi har begynt.
Motvillig sjekker hun bihulene og konkluderer med det alle de 3 foregående sykehusene allerede har sagt: Ja, det er tett, men vi kan ikke gjøre noe i dag.
Jeg skjønner jo at vi ikke foretar impuls-operasjoner, men:

Jeg er faktisk syk nå! Jeg har ventet siden før jul og trenger riktig antibiotika. Jeg har allerede tatt kortison 2 ganger siden jul og antibiotika i en uke som jeg fortsatt går på, men det funker ikke, jeg må ha riktig type. Det lukter dødt hamster fra bihulene mine, jeg snyter meg verk og blod og det gjør VONDT!
– Beklager, men vi må ta dyrkningsprøve, det tar MINST 3 uker.

Seriøst? Lar dere folk med feber og infeksjon ligge og vente på prøvesvar i TRE uker før dere starter behandling?

Ja, de gjør visst det.

Damen var gretten og ville ikke ha meg der, hun prøvde nesten å skyve meg ut døra hver gang jeg hadde et nytt spørsmål. Hun sa vi ikke fikk gjort noe, fordi hun ikke kunne lese røntgenbildene på CDen hun fikk av meg.
Jeg ba henne prøve den i en annen PC, men hun nektet.

Jeg synes en kirurg burde ta seg tid til å svare på spørsmål en pasient har, hvis pasienten er en risikopasient som har måttet gjenopplives pga. hjertestans under operasjon tidligere.

Hun ville heller ikke skrive sykemelding, så hun ba meg gå til fastlegen. Fastlegen som hadde sendt meg dit i utgangspunktet. Så jeg venter så lenge jeg klarer, men til slutt har jeg så sterke smerter, at jeg må til fastlegen allikevel noen dager etterpå:

Dag 4, torsdag, fastlegen:
Fastlegen ble så klart kjempefornøyd over å få meg i retur, etter å ha sendt meg til spesialist fordi han er fastlege og ikke ØNH-spesialist.

Fastlegen som faktisk har skjønt at jeg har en infeksjon, ringer derfor vakthavende på ØNH på Kalnes sykehus i steden.
De sier at dyrkningssvar tar 3 dager. Ikke TRE UKER. Så kirurgen fra Lovisenberg jugde på seg en måned ekstra tid.

Konklusjonen er at jeg må vente til dyrkningssvarene kommer, de regner ikke med at det tar lang tid. Blir det riktig ille, må jeg kontakte legevakten og muligens legges inn på sykehuset. For da haster det jo. Ingen vil gjøre noe før det.

Dag 5, fredag:
Jeg ringer ved godt mot til Lovisenberg IGJEN for å spørre om prøvesvarene har kommet og spør om å få snakke med legen, fordi jeg har VONDT.
Jeg får beskjed om at legen skal ringe meg, men prøvesvarene er ikke kommet.
Senere samme ettermiddag ringer jeg på nytt og etterlyser legen og prøvesvar. Jeg forstår nemlig at det er helg og at om jeg ikke får medisin i dag, vil infeksjonen blusse opp i helgen.
De sier at jeg kan ringe Ullevål sykehus og få labsvarene selv, siden jeg er så utålmodig.

Som anbefalt, så gjort.
Ullevål ler av meg og sier at “det er det bare leger som kan gjøre”. Du må snakke med hun som rekvirerte dem. Dvs. Null respons derfra.

Ringer fastlegen og sier at jeg ikke får tak i kirurgen, men han har dårlig tid og får sekretæren til å prøve å ringe for meg.
Sekretæren kommer heller ingen vei. For hun er jo ikke lege.

Jeg ringer så Lovisenberg nok en gang!
JA, prøvesvarene er kommet. Det tok visst bare 4 dager. Ikke 3 uker. Jøss.
Jeg er nå sjeleglad for at vi kanskje vet hva slags medisin som kan ta knekken på uhumskhetene.
Men tror dere jeg FÅR VITE prøvesvarene da?

Nei, de svarene får bare den arrogante kirurgen som har rekvirert dem. Så selv om jeg ringer sykehuset 3 ganger og minner dem på at det er helg i morgen og at jeg MÅ ha de svarene, så jeg slipper oppblussing i helgen, så ringer hun aldri tilbake.

Vi er m.a.o. stuck.

Til slutt, ender det med at jeg spør kirurgisk avdeling om navnet på den jeg skal saksøke for manglende behandling, da jeg tenker å nok en gang behandle meg selv hjemme, siden jeg ikke får hjelp.
De vil naturlig nok ikke gi meg navnet på legen, men det finner jeg jo ut, så jeg tar det hele med knusende ro.

Deretter går jeg og tømmer trynet for verk og blod og begynner egenbehandling med bl.a. kollodialt sølv, urter, chaga og mineraler.

Jeg er SÅ glad for at jeg er utdannet naturterapeut, for jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har reddet mitt eget liv med behandling av meg selv.

Dag 7, Søndag hjemme:
Jeg har selvsagt overlevd helgen, men bare så vidt. Det er fortsatt behov for operasjon, og infeksjonen er slått litt ned. Jeg har inntil videre sluppet isolat og blodforgiftning (noe jeg fikk forrige gang de ikke behandlet bihulebetennelsen min i tide).

Dag 8, mandag, Lovisenberg
Dårligere enn noen gang. Jeg starter derfor dagen med å ringe sykehuset for å få tak i kirurgen som er den eneste i verden som vet hva prøvesvarene mine er og som kan gi meg riktig behandling.
De har ikke telefontid, så jeg kommer ikke frem.
Et par timer senere ringer telefonen og det er fra Lovisenberg sykehus!
Jippi!
De ville ha røntgenbilder av bihulene mine.
Jeg prøvde å forklare at de hadde jeg med meg forrige mandag og at de selv ikke ville prøve å lese cd’en på en annen pc.
De sier så at de har ringt Kalnes for å få tak i bildene på nytt, men at de ikke eksisterer.
Jeg forklarer at det er klart de eksisterer, jeg satt jo sammen med legen og så på de før jul, der forklarte de at bihulene var tette og trengte operasjon.
Nei, sa damen fra Lovisenberg.
Jo, sa jeg. Jeg vet jo det.
Du får få tak i noen nye, mente damen.
Ja, jøss! Tror hun at jeg bare kan rusle innom et røntgeninstitutt og si jeg skal ha bilder av bihulene mine?? Nei, jeg trenger HENVISNING, frøken!
Ja, det kan du få av fastlegen din.
ØH, kødder hun, eller? Hvorfor kan ikke den treige kirurgen som har lovet å ringe meg i TO dager henvise meg? Wtf, liksom?? Og bildene eksisterer faktisk, jeg har de jo i veska!
Nei, det kunne hun ikke, for da måtte jeg komme til en time.
Kjære vene, jeg VAR JO TIL TIME forrige uke!
Men DRIT I DET, JEG FIKSER DET.
By the way, nå som jeg har deg på tråden, kan du gi meg prøvesvarene mine???
Absolutt ikke, fordi hun ringte nemlig bare for disse røntgenbildene.
Jammen da går jeg ut i fra at du har tilgang til journalen min? Og kan se hva prøvene viser?
Nei, det er dessverre bare legen som kan gi sånne opplysninger.
Men hun RINGER JO IKKE?
Damen fra Lovisenberg synes jeg er så hissig på telefonen, at hun legger på.

Da klikker det bittelitt mentalt inni hodet mitt og jeg kaster meg over telefonen på nytt:

Her kan dere høre hvordan dette går: (Legg merke til at på slutten av samtalen, får jeg ikke inn et eneste ord, fordi JEG angivelig er den hissige. Hun jeg snakker med forstår GODT hvorfor hun forrige la på. (Det skjønner jeg også, men hun dama her mista nok litt grepet hun også).

Dag 9, Tirsdag:
Som dere kanskje hørte på opptaket, lovte de at legen kom til å ringe i løpet av mandagen…
Ingen har ringt, prøvesvarene har ligget klare i 5 dager, jeg har feber og sterke smerter i bihulene og hodet.
Ingen hjelp å få.

Til slutt sender jeg en SMS til fastlegen og jeg tar nå saken i egne hender:
Jeg drar til akuttmottaket på sykehuset Kalnes i dag og krever at de tar meg inn der. Nå! Til informasjon.

Et par timer seinere er jeg på Kalnes.

De ber meg selvsagt om henvisning, men siden jeg var smart nok til å si i fra til fastlegen, fikset han en “øyeblikkelig hjelp” henvisning på 2 minutter mens jeg satt i akuttmottaket.

Ny ØNH-lege luktet sannsynligvis trøbbel allerede før jeg kom inn døra og spør:
“-Hva tror du jeg kan hjelpe deg med, som ikke Lovisenberg klarer”?

JA, du kan jo begynne med å se på de dyrkningsprøvene de har tatt og som de NEKTER å gi meg svar på da?

– Ok, men… Jaja. Ja, jeg kan jo det.
Så han ringer laben på Ullevål:

– Jasså, sier du det. Såpass, ja. Hm, ja det var bra dere sa… Ja, nei. Jeg tror det holder nå.

Like etterpå ser han på meg og sier:

-Der var det MYE rart. De har funnet massevis av bakterier, bl.a. streptokokker, stafylokokker og multiresistente bakterier… Ja, jeg vet ikke hva vi skal gjøre. Du tåler jo ikke penicillin.
Dette blir ikke lett.

– Nei og siden jeg har hatt bihulebetennelse med dette før, som nesten førte til blodforgiftning, så vil jeg gjerne at du kanskje skriver ut noe medisin som virker?
I dag?? Helst nå?!

Så da blir det en hestekur på bredspektret antibiotika, som kanskje funker bedre enn doxycycline, penicillin, sølvvann, eller alt det andre som ikke funker. Om ikke det virker, må jeg legges inn for intravenøs behandling.

Hele seansen fra jeg smalt i bordet, til jeg fikk medisiner tok 2,5 timer.
Kalnes fikset det verken Lysaker ØNH, Aleris, eller Lovisenberg sykehus greide på 2 måneder.

Og Lovisenberg har fortsatt ikke ringt.

Onsdag, dag 10:
Lovisenberg sitter fortsatt med positive prøvesvar de ikke vil fortelle meg om.

Konklusjonen er: Jo sjukere man er, jo sjukere blir man og jo mer må man greie å fikse selv.
Og etterpå, når man kommer tilbake til sykehuset og er frisk, fordi man drar til utlandet, eller betaler noen for å hjelpe en, så tenker de; Hah, hva var det vi sa? Hun er ikke så sjuk som hun ville vi skulle tro.

Jaggu bra vi ikke behandlet henne.

Ta deg sammen og hold avtaler.

Hvis NOEN som leser dette, tror det er greit å gjøre avtaler, eller å by på ting, for så bare å slutte å svare vedkommende etterpå, fordi de angrer, eller plutselig ikke hadde penger, eller tid allikevel…

Eller bare driter i å si i fra, så må jeg si at det er IKKE greit!

I dag har jeg ventet på FIRE personer, som skulle hente noe de har kjøpt av meg og som ikke dukker opp – ELLER sier i fra.

Det er misbruk av andres tid og VELDIG respektløst!

Det samme gjelder om du blir bedt i bursdag, på middag, kino, whatever. Tenk på at den som ber deg, kanskje både gleder seg og legger penger og energi i at DU skal komme på besøk. Da er du litt dust, hvis du sier i fra en time før du skal komme, at “noe” kom i veien.
Ja jøss, jeg skjønner det hvis du er i en livskrise liksom, men influensaen kom ikke PLUTSELIG en halvtime før middagen. Og hvis du tenker at “jeg tar det som det kommer, for det kan jo hende det dukker opp noe annet gøy, eller at jeg ikke gidder allikevel”, så si jeg kommer KANSKJE, da! Da har du i hvert fall lagt en liten sikkerhetsmargin inn.

Ting har blitt sånn i dag at man tenker mest på seg sjøl og avtaler er ikke så viktige lenger.
4 av 5 avtaler har i dag blitt brutt, så jeg antar at det er GANSKE mange av dere som burde tenke seg om litt.
Tipper det finnes en og annen av mine bekjente også.

Nei – det er ingen unnskyldning om det kom noe annet morsommere, eller viktigere i veien, de fleste greier å si i fra for det.

Det er heller ingen unnskyldning om telefonen lå igjen i bilen, eller var tom for strøm. 99,9% av Norges befolkning har en telefon i lomma, man kan spørre om å få sende en beskjed med.

I gamledager, lånte vi telefon i butikken, eller hos naboen for å gi beskjeder mot et par kroner. Men vi gav i hvert fall beskjed!!

Nå begynner det å bli skummelt.

Fikk tilbud om en GRATIS dings igjennom forsikringa en dag, som skulle gjøre forsikringa mi billigere… hvis jeg er en god sjåfør. Jeg tenkte at “det er jeg jo”, så jeg takket ja til gratis dings.
Et par dager etterpå kom dingsen som skulle monteres i bilen og kobles til en app på telefonen.
Hurra, nå lot jeg meg NESTEN lure til å montere overvåkingsutstyr i bilen min. Men nei, dere lurer ikke meg.
En GPS-drevet sak som skal overvåke kjøringa mi? Hvordan, hvor fort, hvor osv? SKJER IKKE, forb#! kapitalister!

Også tittet jeg på varmepumpe i dag og spurte om det var vanskelig å montere en sånn en selv…
Det FÅR DU IKKE LOV TIL, fikk jeg vite.
Hah, hvem skal hindre meg i det, tenkte jeg.
Men seriøst: Det er ikke LOV å selge meg en varmepumpe, UTEN at jeg registrerer kjøpet og SAMTIDIG bestiller montør, sa selgeren.
Fordi: Det skal ikke gjøres svart, skjønner du.
Men hva om jeg kjenner en kuldemontør som fikser det for meg da?
Nei, det kan jeg bare glemme, for det skal være papirer på jobben. Legg til 5-6000 til, så snakker vi.

Nei, man får heller ikke lov å ta ut så mye kontanter i minibanken, fordi det skal være kontroll på pengene.
De skal vite hva de går til. Så derfor økes de digitale pengeoverføringsmulighetene. ALT skal spores.

Her chipper Mia (26) seg for å få et enklere liv