Det finnes en trist artikkel om Tobias som har spiseforstyrrelse som 5-åring. Ja, jeg har jo hørt om det før. At små barn kan få det. Men hvorfor?

Jeg lurer på hvordan det kan oppstå og det får meg til å tenke hvilket stadie verden vår er i.
Barn får spiseforstyrrelser nesten fra de er babyer.
Nå vet ikke jeg om det fantes fattige barn i gamledager, som kunne velge å leve av paneringen fra en mc-donalds nugget, men det går visst fint an i dag.
Også tenker jeg; Hei, ikke vær dust nå. Ungen fikk jo noe i halsen og var syk som baby, ikke rart han er traumatisert.

Like etterpå tenker jeg; Ungen min levde på brød med leverpostei i ett år og nektet å spise noe annet… Jeg var bekymret da.
Men det gikk over.
Om man hadde levd i et U-land, hadde det vært mulig å få angst for mat da?
Eller er disse tingene et tegn på vår overflod og muligheten til å få sånne sykdommer?
Nok en livsstilssykdom? Eller en sjelden diagnose?
Uansett er det ikke ungens feil og jeg synes det blir gærent å eksponere hans eventuelle psykiske sykdom, eller reelle mat-angst for verden. Han er for liten til å velge selv.
Men kanskje foreldrene har behov for å bli forstått.
Sånn er det nok.